Vant klassen – men å være der var den største seieren

Skade og operasjon

Stevnet i Gärds var det siste for duoen denne sesongen - en sesong som har vært preget av det som skjedde i juni i fjor. Da var duoen var i Luhmuehlen, Tyskland. De hadde akkurat avsluttet en knallsterk innsats i det som var ekvipasjens andre CCI4*-S. Terrenget der var det tøffeste de to hadde vært ute i noen gang, men de gikk i mål feilfrie på hinder, kun med noen planlagte tidsfeil.

Chillo var frisk og rask etter innsatsen, men litt senere på kvelden oppdaget Emilie at han var hoven i det ene frambeinet. Dyrlegen fastslo at det var en liten seneskade, men nærmere undersøkelse viste også at han hadde et stramt ringbånd – hvilket dyrlegen kunne fortelle at slett ikke er uvanlig på eldre konkurransehester. Dette kan innebære at det blir mindre blodtilførsel til senen.
Beskjeden fra dyrlegene var at Chillo burde opereres. Seneskaden alene kunne bli bra gjennom hvile, men det stramme ringbåndet kunne bety større risiko for at det samme skulle skje på nytt.

-Kirurgen fjernet en liten del av senen, forteller Emilie. Dermed fulgte en lang rehabilitering, der senen skulle bygges opp igjen.

Det var en tøff tid å gå igjennom

Omtrent ett år før Chillo ble skadet hadde Emilie flyttet til Skåne for å satse på hest og feltritt. Men med den rekonvalesensen som Chillo trengte, kjentes det aller mest trygt å sende ham hjem igjen. Der kunne han stå hos hennes veterinær gjennom mange år, Per Martens. På den måten kunne Martens følge ham opp hele tiden.

Det var fint for Chillo, men tøft for Emilie som ble i Skåne.

-Bank i bordet, det gikk bra, men etter hvert merket jeg at det var tøffere enn jeg egentlig var helt klar over. Det var først da Chillo kom til meg igjen at jeg innså hvor vanskelig det hadde vært for meg. Vi hadde jo bare hatt oppturer hele veien, hatt kjempesesonger – ikke hatt stang ut noen gang. Å gå fra toppstevner til å plutselig sitte uten hest var tøft! Det var veldig «hva gjør jeg nå». Jeg fikk låne to hester av Per (Martens), og det hjalp meg mye. Men det var vanskelig, og da Chillo kom tilbake, da måtte jeg bare skjerpe meg. Det var da jeg måtte samle all styrke; ha troen, ha viljen.

Bruk tid på rekonvalesensen

Og hun måtte ha tålmodigheten.

-Det er bare så utrolig viktig at man gir en hest i rekonvalesens tid, understreker Emilie. - Det er fort å la seg begeistre av at det føles bra – og så går man fortere frem enn man burde. Det er mange som skynder seg for fort.

Emilie holdt igjen på stevnene da Chillo kom i gang igjen. – Det var mange som spurte meg om hvor jeg ble av, han var jo i gang igjen, så de lurte på hvorfor jeg ikke var ute og red igjen. Rent fysisk var Chillo i form til å gå 3-stjerners i sommer, men det ville jeg ikke gjøre. Jeg ville bruke tid – jeg ville ha en hest neste år også!

Det er den tålmodigheten, det å tenke langsiktig – tenke på hesten. – Den opptreningen, med de langsidene – visst er det kjedelig. Men sånn er det. Da Chillo fikk grønt lys til å trene, da trente jeg kun 3 dager i uken, så var det tur resten – og så langsomt gradvis mer trening. I tillegg var jeg – og er – veldig nøye med å skritte lenge og ri en god oppvarming, jeg spyler, kjøler – jeg nerder rett og slett. Jeg har lært mye av dette – og jeg har vært heldig – men jeg vil ikke oppleve dette igjen.

For det kjenner hun på ennå. Skaden har satt sine spor i Emilie. Hun kan kjenne på en redsel for å oppleve det igjen.

Jeg kjente på en skam

Skaden gjorde også at det kom mange tanker. – Etter skaden tenkte jeg på «hva jeg hadde gjort feil» - hva kunne jeg ha gjort annerledes. Det var som om jeg kjente på en skam, en skam for at det i det hele tatt skjedde, litt sånn «jeg elsker ham jo, og så har jeg gjort dette mot ham».

At Emilie hadde gode støttespillere rundt seg da, var viktig.

-Det var så inderlig godt med de jeg hadde rundt meg, mine veterinærer, landslagstrener Piia Pantsu-Jønsson – de gjorde det helt klart for meg at dette kunne skje med hvilken som helst hest som går på dette nivået, og at det er en del av gamet, dessverre. Det var ikke noe jeg hadde gjort eller utsatt ham for som var årsaken. Jeg kunne ikke ha gjort noe annerledes. Det var så viktig at de rundt meg var der da, at de kunne hjelpe meg med de tankene. For det var fryktelig vanskelig.

Planla sesongen nøye

Fjorårets hendelser har preget sesongen i år, også i forhold til hvordan hun har lagt planen frem mot stevner. – Jeg har tatt det veldig rolig. Jeg har ikke hoppet mange sprang- eller feltritthinder før stevner, bare ladet opp for at han skulle ha energi. Jeg har ridd et par H100, så en 2-stjerners. I juli var jeg med i hunterklassen i Falsterbo, det var kjempegøy og helt uten press.

I forkant av Gärds så kom jo tanken på å gå en 3-stjerners. Alt gikk jo så fint. Chillo var i storform, han var helt sitt gamle jeg og bare presterte. Fysisk og psykisk var han helt klar for å gå 3*stjerners.

Men Emilie holdt fast i tanken om å skynde seg langsomt. Ikke la tanken «det går jo så bra» være den som tok valgene. -Jeg tenkte at dette stevnet var det siste for sesongen. Jeg hadde jo ikke noe å rekke, jeg kunne like godt ta det med ro, tenke på Chillo og fremtiden fremfor å ta mer ut av ham nå.

Det er gøy å kjenne at det vi har gjort gir resultater

Dermed ble det 2*-stjerners – utført på en fem-stjerners måte. De innledet stevnehelgen i Gärds med en ordentlig god dressur, til 28,4 i straff hvilket plasserte dem øverst på resultatlisten. – Det gikk veldig bra. Jeg hadde jo ikke trent så mye dressur, men han er en sånn type hest som bare kan prestere godt likevel, sier Emilie. Hun forteller om en litt interessant protokoll: - Det sto liksom 5,5 et sted og så 8 ellers. Jeg tenkte etter programmet at det gikk ok. Men det gikk jo enda bedre enn det! Emilie høstet frukter av det arbeidet hun har lagt ned gjennom alle årene med Chillo. - Det er gøy å kjenne på at det vi har gjort gir resultater – og at det finnes mer å gi. Det er gøy å kjenne når man har hatt hesten i syv år!

Etter dressuren bar det ganske raskt til sprangbanen. – Derfor holdt det med kun et par sprang til oppvarming. Han kjentes så fin ut – som han pleier! I en kombinasjon fikk jeg litt hjerneteppe, jeg tok litt mye tilbake. Men han fikset det for meg, tok de stegene han skulle.

Det ble feilfritt, og etter den innsatsen holdt de førsteplassen på resultatlisten. – Men jeg tenkte at det var jo halve klassen igjen, det ville jo ikke holde det da!

Hun smiler: - Jeg hater egentlig å ligge først før terrenget, da kjenner jeg mer på presset. Jeg liker bedre å ligge som nummer tre eller fire. Men sånt må man jo bare lære seg å håndtere, takle press – håndtere følelsene.

Søndag var det tid for terrenget. Da nullstilte Emilie seg. – Da jeg gikk banen siste gang søndag morgen, tenkte jeg ikke på lørdagen lenger. Jeg tenkte bare på å gjøre en fin runde og at jeg ville ha en sunn og frisk hest i mål.

Inntil da hadde Emilie de gangene hun hadde vært ute i år tatt det med ro, heller ta med seg tidsfeil i stedet. – Etter Falsterbo tenkte jeg at jeg kunne gi litt mer på. Det var så godt å kjenne at vi var der. Men samtidig – det viktigste var jo at jeg bare var så glad for at han var tilbake!

Ut fra start og hele veien gjennom terrenget kjentes Chillo fin ut. – Det var bare å la ham gå. Jeg red til og med litt fort. Det var som en seier i seg selv. Men det så ikke fort ut, jeg er opptatt av å gjøre det på en god måte – det skal ikke se fort og risikabelt ut – det skal ikke være risikabelt. Jeg vil ikke ri som en villmann!

Chillo er tilbake

De galopperte feilfritt i mål og beholdt ledelsen – og da var det gjort.
De vant, men det var ikke det største den søndagen i Skåne.

-Det er alltid gøy å vinne. Men den følelsen nå, den følelsen av å være tilbake, sier Emilie med trykk i stemmen. - For et drøyt år siden ante jeg ikke hvordan det ville gå. Og nå… Chillo er så glad, han elsker dette – han er ikke en hest som er fornøyd bare med å gå litt tur og gå i hagen. På disse stevnene stråler han, han elsker det bare. Den største seieren var ikke sløyfen denne gang, men at vi nå var der, tilbake på banen.