Med hjerte for voltige

Som for så mange andre foreldre, ble det egne barn som brakte Marit Walløe tilbake til hestesporten. Men at valget falt på voltige, var tilfeldig. Nå har ildsjelen mottatt NRYFs fortjenestenål for sin utrettelige innats, men er fortsatt like engasjert.

av
Sille Kasin
Under Ryttertinget 2021 ble Marit Walløe tildelt NRYFs fortjenestenål for sin utrettelige innsats for voltigesporten i Norge. (Foto: Sille Kasin)

Da Marit Walløe fant veien tilbake til hestesporten for snart 25 år siden og ved et lykkelig sammentreff endte opp som en av de viktigste pådriverne for voltige i Norge, var grenen fersk i norsk sammenheng. Pr. i dag er voltige som vi assosierer med gymnastikk eller turning på hest, og som har mer enn 2000 år gamle røtter i antikken, fortsatt en ung gren i Norge. Men takket være ildsjeler som blant andre nettopp Marit, er voltige samtidig i vekst. Stadig finner flere ivrige barn veien opp på tønna for å trene før turning utføres på hesteryggen, og siden 2007 har også norske utøvere jevnlig deltatt ved internasjonale mesterskap.

Alt eller ingenting

– At voltige ble hjertebarnet, lå ikke i kortene fra start, forteller Marit da vi griper fatt i henne på Lofsrud gård. Her har Søndre Nordstrand Rideklubb basen sin, og dermed er det også enkelt å få henne i tale nettopp her.

– Som ung var jeg ivrig hestepasser og stallhjelp for andre og red også litt dressur og sprang på klubbstevnenivå. Jeg snek meg av gårde til stallen på Tveita så ofte jeg bare kunne, for jeg ville jo bare hest, smiler hun.

Men med foreldre som ikke ønsket å bidra til riding, tok livet i stallen brått slutt for den pasjonerte hestejenta da hun rundet 16.

– Da begynte jo skolen å kreve sitt, og for meg måtte det bli alt eller ingenting. Og da ble det ingenting gjennom hele 28 år, ler Marit hjertelig.

Men så kom altså comebacket – med egne barn som pådrivere, på sett og vis.

– Med tre barn hadde vi rett og slett ikke økonomi til å la dem ri, så vi holdt lenge igjen – inntil de fikk ridekurs i julegave, erindrer hun.

Cascador er spranghest, men trives også godt i longen. Voltige er kult, synes 13-åringene Ane Sophie Bratsberg og Monita J. Rudshavn, for da driver man både med akrobatikk, turn og hest. Og det er moro å trene sammen. (Foto: Sille Kasin)

Et tilfeldig valg

For Marit skulle det altså gå nesten tre tiår før hun igjen satte bena i stallen da julegavene til barna skulle realiseres på Søndre Nordstrand Rideskole.

– At det etter hvert ble voltige på oss, så ingen i familien komme, smiler hun. Det hele ble litt tilfeldig, kan du si.

To år etter at Walløe-barna fikk sine første ridetimer på Lofsrud gård og Marit selv begynte på ridekurs for voksne, inviterte nemlig Ingunn og Marte Espeland til voltigekurs. Og om Marit selv stod på sidelinjen fra start og egentlig skjønte lite, var hun på plass fra første stund. For voltige var både nytt og spennende og også veldig inkluderende, da flere i utgangspunktet kan gå sammen om en eventuell førstehest. Dermed kan inngangsbilletten fra voltigekurs på rideskole til konkurransearenaen være mulig for mange.

– Fra første stund ble det naturlig å hjelpe til, bekrefter Marit. Men jeg kunne ikke opp ned på én øvelse, så jeg vet hvordan det føles når man står på sidelinjen og følger egne barns riding, ler hun. Men å hjelpe til, kan alle. Og selv om jeg ikke var verken turner eller danser, hadde jeg jo et godt lag med hestene. Og som lærer i skolen gjennom 40 år, også et greit lag med ungene, humrer hun. Men jeg hadde slett ikke i tankene at jeg etter hvert kom til å eie fem voltigehester, tre private og to til rideskolen - i håp om å kunne bidra.

Fra første stund ble det naturlig å hjelpe til


Med økt engasjement

Etter hvert som interessen for sporten økte, gikk det slag i slag for den dedikerte voltigemammaen. For først ble det longeringskurs i Danmark og Sverige, der voltigegrenen var langt bedre kjent og etablert enn i Norge, og etter hvert også både trenerkurs og dommerutdanning.

– Pr. i dag er jeg voltigedommer på et greit nivå og blir jevnlig bedt om å dømme de få stevnene som arrangeres i Norge og Sverige, forteller Marit. Og jeg har sett mye voltige, så dette hjelper når man både skal dømme hest, gangarter, øvelsene og det kunstneriske uttrykket. Og selv om det er tidkrevende å skulle holde seg oppdatert, er det altså veldig gøy.

I 2006 tok Marit ballen over som voltigelærer i rideskolen, og har siden dette hatt ukentlige voltigekurs. I tillegg fanget den energiske voltigeaktøren opp ballen fra Norges Rytterforbund som leder av sportsutvalget i ti år fra 2008 til 2018.

– Over flere år gikk det med mange timer på voltige i uka, så jeg har ikke akkurat vært arbeidsledig, bekrefter Marit. Men jeg lærte mye underveis, og det var både spennende og morsomt. - Og også givende å jobbe med rekruttering til sporten, legger hun til.

– Over flere år gikk det med mange timer på voltige i uka, så jeg har ikke akkurat vært arbeidsledig, sier Marit Walløe. (Foto: Sille Kasin)

Viktig med læring

Etter som Marits datter Elisabeth skulle vise seg som en talentfull voltigør, falt det naturlig med mer målrettet toppsatsning både for henne og venneflokken. Og med toppsatsingen fulgte utstrakt reisevirksomhet også for Marit, som òg har arrangert utallige voltigestevner og også vært stevneleder ved tre NM. For det var viktig å komme ut for å lære, da som nå – mens hun samtidig spurte og grov og leste seg opp mens egen kompetanse økte.

– Etter hvert ble det mye reising, da jeg organiserte voltigekurs og treninger for topputøvere i samarbeid med aktive trenere fra inn- og utland, og også rekrutterte folk til sporten. I tillegg begynte også Elisabeth og andre utøvere etter hvert å representere Norge i internasjonale mesterskap. Mens jeg var leder av sportsutvalget, falt derfor det rent praktiske og også Chef d’Equipe-oppgaven på meg, erindrer Marit. I tillegg til internasjonale mesterskap deltok utøverne også på treningssamlinger iblant annet Danmark, for vi så alle nyttigheten av å komme ut for å lære mer.

– Om man skal utvikle seg videre som voltigør fra rideskolenivå, er man altså nødt til å komme ut for å se og lære av de beste. Vi måtte også hente inn utenlandske trenere fra voltigemiljøene i både Spania, Frankrike, Tyskland, USA, Sverige, Danmark og England som verdifull hjelp, men hotell kunne vi ikke tilby, så de bodde ofte hos meg, smiler hun varmt ved minnet.

Det internasjonale voltigemiljøet er et veldig inkluderende miljø


Utvikling og inkludering

Voltigesporten har gjennomgått en enorm utvikling siden Marit for alvor begynte å engasjere seg og tok steget opp som voltigemamma for langt flere enn eget barn. Nivået siden første uoffisielle norgesmesterskap ble avholdt i 1997 har hevet seg, og mange voltigører er nå profesjonelle utøvere som trener daglig. - Og ikke bare med hest, men også turn, dans, styrke og kondisjon. På verdensbasis er voltige så absolutt en stor, viktig gren og ble innlemmet i FEI fra 1983. Sporten samler store publikumsmasser som vet å sette pris på det estetiske aspektet, og som også ser at voltige på toppnivå er vanskelig og krever mye.

– Det internasjonale voltigemiljøet er et veldig inkluderende miljø, og vi har knyttet mange gode kontakter, forteller Marit. Og vel er vi konkurrenter, men hjelper også hverandre på tvers av både nasjonaliteter og landegrenser. Selv har vi norske blant annet leid oss inn på utenlandske hester, og dette sier mye, tenker jeg. Selv har jeg også lånt bort mine egne, både til nasjonale og internasjonale mesterskap.

Ønsker videre rekruttering

Men selv om Marit nå ser en gren i økning og selv har fått NRYFs fortjenestenål som takk for utrettelig innsats over tid, hviler hun ikke på laurbærene. Hun er stadig like engasjert. For voltige er gøy for alle, enten man ønsker å konkurrere eller ikke, og alle bør kunne få være med. Men all aktivitet skal være på hestens premisser, og også med utstyr som er spesielt tilpasset.

– Jeg brenner virkelig for at flere skal få anledning til å prøve seg i denne flotte sporten, ivrer Marit. Håpet er å få flere klubber og kretser på banen, for voltige er ikke vanskeligere å komme i gang med enn annen hestesport, og man trenger ikke å være ekspert for å få det til. Selv ble jeg voltigemamma for alle, men var ikke den som startet det. Og jeg kunne jo ingenting, sier hun ydmykt. NRYFs sportsutvalg bidrar gjerne med råd, og spesielt i Rogaland har vi også et stort miljø som stiller seg til disposisjon for andre. Vi har alltid barn på venteliste i rideskolen, så det er tydeligvis mange som har lyst til å prøve. Det er utvilsomt et stort potensial der ute.

Den erfarne voltigenestoren snakker seg varm om hvordan nye stevnearrangører etter hvert kan ta steget opp og igjen rekruttere nye, og også om egne erfaringer fra pågående kurs.

– Det er viktig at vi fortsatt får rekruttert nye stevnearrangører, og også superviktig at alle som kan noe – blant annet de som gir seg som topputøvere - er villige til stille opp for barn og unge. Når vi har voltigetimer på Søndre Nordstrand Rideskole, er de som har vært med noen år, hjelpeinstruktører for nybegynnerne. Og de er kjempeflinke og så entusiastiske at de ikke en gang vil gå hjem når timene er slutt! Slik får vi til en kjede som vil kunne gi resultater på sikt, og ikke minst spore mye glede – men altså alltid på hestens premisser, avslutter Marit Walløe.

Gjennom datteren Elisabeth ble voltige både interesse og livsstil for Marit. Her er Elisabeth under CVI i Samur i 2011 med den britiske hesten Anton, longert av John Eccles. Foto: Arjen van der Spek

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Hestesport.