Fra mørke føll til hvite verdensstjerner

Århundrelang ubrutt tradisjon

Allerede under renessansen inngikk rideopplæring ved fyrste- og kongehus over hele Europa, og store summer ble brukt på innendørs ridehaller og undervisning. Men da den østerrikske erkehertugen Karl II anla et stutteri i Lipitza i daværende Slovenia i 1580, og den tysk-romerske keiseren og hersker av Øssterrike-Ungarn, Karl VI om lag 150 år senere beordret byggingen av en ridehall i det keiserlige vinterpalasset Hofburg i Wien, hadde knapt noen sett for seg hva dette skulle avstedkomme.

Den hesteelskende Habsburg-keiseren satte hoffarkitekt Josef Emanuel Fischer von Erlach og sønn på jobben, og i 1735 stod den praktfulle hallen i barokk stil ferdig som en integrert del av keiserpalasset midt i hovedstaden. Senere ble Stallburg, fløyen som i dag huser 71 lipizzanerhingster, føyd til. Og slik tok historien til Den spanske rideskole offisielt til i 1765.

- Fortsatt hedrer vi grunnlegger Karl VI ved å løfte på de tosnutete napoleonshattene våre når vi rir forbi portrettet hans under morgentreninger eller forestillinger, forteller sjefsberider ved Den spanske rideskole, Herbert Seiberl. Han utdyper: - Gjennom klassisk horsemanship og ridekunst med røtter tilbake til antikken og renessansen holder vi skolens tradisjoner og kunnskap i hevd – og alltid på hestenes egne premisser. Og vi rir alltid i uniform, selv på trening, legger han til. – Under forestillingene våre opplever publikum et stykke levende historie uten sidestykke - gjennom en syntese av hester, ryttere, uniformer og klassisk musikk. Dette er elementer som alle er dypt forankret i kulturen vår, smiler han stolt.

Livslang læring

- Jeg har alltid elsket hester og hadde tidlig min egen, erindrer Seiberl. – Men da ridelæreren min foreslo at jeg skulle søke elevplass ved Den spanske rideskole – die Spanische Hofreitschule - som 16-åring, ante jeg ikke at det gikk an å ha denne verdenskjente institusjonen som arbeidssted. - Ren flaks for min del, altså, smiler han lunt. - Og jeg håper å kunne ri profesjonelt og fortsatt både undervise og lære selv til jeg når pensjonsalder ved fylte 65, legger han ydmykt til.

Mange av elevene ved skolen faller fra underveis, og få når toppen som Seiberl selv. For utdanningen som berider handler om livslang læring, og er ikke for alle. Den spanske rideskole har nå tre sjefsberidere, ni beridere, tre assistentryttere og tre elever, og av disse er seks kvinner.

Selv kom Herbert Seiberl til Den spanske rideskole for 28 år siden, de første tre årene som lærling og stallmedarbeider til han var kvalifisert groom. Deretter passerte han nåløyet som elev med fullt ansvar for opptil fire hingster, og med undervisning både på unghingst før lunsj og mer erfaren hingst etter.

Klassisk riding

Etter dette har den stillfarne østerrikeren gått gradene i den krevende beriderutdanningen som tar åtte til ti år. I tråd med skolens filosofi og med beinhard selvdisiplin ble eleven først forfremmet til assistentrytter, deretter til berider og til sist som sjefsberider for tre år siden. Eldgammel kunnskap om hest og riding nedarves, ivaretas og formidles muntlig med ydmykhet og stolthet fra generasjon til generasjon, og hestene bestemmer selv på et vis progresjonen på treningen.

- Filosofien vår er å gi hver enkelt hingst den tiden den trenger fra utdannelsen begynner når den er fire. Lipizzanerne modnes generelt sent, og de blir også gamle. Vi trener hestene ifølge klassiske rideprinsipper, der målet er en løsgjort og villig hest som er oppmerksom for rytternes hjelpere. Og bevegelsene som de mest skolerte hingstene våre gjør over bakken, er faktisk alle naturlige. Bare se en flokk med hingster utfolde seg i det fri, så forstår du hva jeg mener, smiler han.

- Som sjefsberider starter ukedagene mine med trening fra kokken syv om morgenen, og jeg rir alltid uforstyrret frem til ti, forteller Seiberl. - Frem til lunsj på tirsdag til fredag rir jeg deretter med publikum i hallen, og underviser også skolens assistentryttere og beridere. Selv rir jeg seks til syv hingster daglig, og gjør også en god del administrativt arbeid.

Forestillingene som har gjort skolen verdensberømt, foregår vanligvis på lørdager og søndager. Her vises de yngste hingstene i alle tre gangarter, mens de eldre gjør Grand Prix-øvelser på bakken og viser dressur på lang tøyle. Øvelser over bakken både med og uten rytter, så som capriole, levade og courbette, er forbeholdt de mest skolerte hingstene. Felles for dem alle er likevel at de daglig nyter livet i landets største ovale walker der sener og ligamenter skånes på rette linjer, og de trenes også ofte på skolens utebane. - Midt i hovedstaden, men likevel fjernt fra den.

På hestens premisser

Alle lipizzanerhingstene ved Den spanske rideskole er født på stutteriet Piber. De har stambøker som går mer enn 200 år tilbake i tid, og med blodslinjer som kan tilbakeføres til de første 17 hoppestammene og de første seks hingstene ved stutteriet. Hoppene bedekkes naturlig, og årlig blir om lag 40 mørke føll født på Piber, som i likhet med skolen selv nå inngår på UNESCOs verdensarvliste. Her i det kuperte alpelandskapet vokser lipizzanere opp i flokk, men fores blant annet inne. Slik blir viktige bånd med mellom de to- og firbente etablert fra start. På stutteriet er det 60 ansatte og til enhver tid rundt 270 hester med stort og smått.

- Lipizzanerne er nysgjerrige, godhjertete og menneskeglade av natur. Det ligger i karakteren deres, forteller Herbert Seiberl. – Og dette gjør dem nettopp også så lærevillige, arbeidsglade og godt egnet til klassisk skolering. Men båndene vi skaper til dem og de gode relasjonene, er også en del av skolens filosofi.

Da hingstene er drøyt tre til fire år gamle, blir de beste skilt ut fra flokken. Deretter går veien videre fra stutteriet til skolens treningssenter i Heldenberg, en liten times kjøretur nordvest for Wien. Her tilbringer de kommende verdensstjernene de første læreårene, og hit kommer også de skolerte hingstene tilbake med jevne mellomrom. Og hit kan også andre komme for å se og lære, eller kanskje også for å kjøpe seg en velridd lipizzaner med stambok på stell.

- Når det er som varmest i juli og august, drar vi til Heldenberg med hingstene våre. Her får de slappe helt av i landlige omgivelser og også gå på tur, forteller Seiberl. – Gjennom året følger vi i tillegg et rotasjonssystem som gir hingstene våre seks til åtte ukers ekstra pause. For det er viktig at skolehestene våre iblant bare får være hester og bevege seg helt fritt, smiler han. – Og livet som pensjonister, det nyter de ved Piber, der de ble født, legger han til.

Sterke bånd

Først da målsettingen for første del av læretiden var nådd, og Herbert Seiberl hadde utdannet sin første hingst til å beherske alle øvelser på bakken og også kunne inngå i kvadrilje med åtte hingster, ble han forfremmet fra elev til assistentrytter. Og etter flere nye år med mer målrettet trening, og femårshingstene som han hadde ansvaret for etter hvert var klare for å prestere på Grand-Prix-nivå og vise seg frem, ble han titulert berider fra 2005. Siden dette får han en ny unghingst i trening omtrent hvert annet år, og båndene som knyttes mellom hest og rytter, blir uendelig sterke og varer livet ut.

-Hver rytter har sin egen favoritthest – som det vel er med skoleryttere flest, smiler han. – Selv har jeg sterkest bånd med Maestoso Virtuosa som er 26 år, og som nå skal pensjoneres fra arbeidslivet og brukes i avl ved stutteriet vårt. Han er den første hingsten jeg utdannet, og har – som alle lipizzanere – en fantastisk personlighet og arbeidsmoral. Og han har ikke vært skadet én eneste dag. Jeg tenker at dette forteller mye om at han lever et godt liv.

Lipizzanere på tur

Iblant reiser de verdensberømte lipizzanerne fra Den spanske rideskole ikke bare til treningssenteret i Heldenberg eller til Piber-stutteriet. Jevnlig drar de nemlig også på turné til andre land og byer og også til andre kontinenter, slik at flere kan oppleve de firbente ballettdanserne i aksjon og få innblikk i Europas historie og den østerrikske kulturarven på kjøpet. I 2013 gjestet de Oslo, og kommer svært gjerne igjen.

- Årlig forsøker vi å reise på utenlandsturné med mellom 25 til 27 hingster, forteller Seiberl. – Turneene varer tre til fire uker, og vi har vanligvis tre forestillinger pr. uke, avhengig av fasilitetene. I forkant besøker vi ulike destinasjoner, planlegger nøye og spør oss selv: Lar dette seg gjøre, og vil alt være OK for hestene? Sammen utarbeider vi deretter den beste reiseruten, og har da ikke bare lovverket, men alltid det beste for hestene i tankene. Ofte legger vi gjerne inn noen ekstra hviledager mens vi er på veien.

Men er det ikke vanskelig å reise på tur med så mange hingster?

Sjefsberider Herbert Seiberl tar en liten pause og smiler lunt.

- Det er helt ukomplisert å reise med hingstene våre, for vi kjenner dem jo ut og inn, helt fra de er unge. Og selv om beriderutdanningen ved Den spanske rideskole tar sin tid, varer jo båndene vi knytter til den enkelte hingst lenger. For dette er relasjoner som varer livet ut.