Fra dressurdommerens vinkel: Vi ser færre sporemerker enn før
–Det har hendt at jeg har blåst ut ekvipasjer på grunn av sporemerker, og iblant ser jeg hester og ponnier som ikke er gjennomridde nok eller lydige nok slik at sporene kan bli brukt litt for mye. Jeg har også noen ganger bedt ryttere under ryttertester om å ta vekk sporen og ri uten inntil de har god nok balanse. Samtidig er det et faktum at vi dommere ser færre sporemerker enn før, og det er veldig positivt, sier dressurdommer og trener 2 Rita Pedersen.
– Dressursporten er en «gammel» sport, den er veldig «uniformert» - alle er like, fortsetter dommeren. – Vi har sett litt endringer i reglene den siste tiden, for eksempel har hatten forsvunnet og hjelm kommet inn. For noen år siden ble det lettet litt på reglene om sporer. Nå er det valgfritt i lette klasser, og det synes jeg er positivt.
Rideferdigheten det avgjørende
Dommeren poengterer at dette med sporer er litt som diskusjonen rundt bitt:
- Det er hånden i tøylen som betyr noe, ikke bittet i seg. For sporens del er det sitsen og balansen som avgjør. Har du balanse, da skal ikke sporen irritere hesten, sier Rita.
Hun fortsetter: - En god ekvipasje, der hesten er foran hjelperne, da plager det ikke mine øyne at rytteren har på seg sporer. Men det hender at jeg sitter igjen med en tanke om at hesten burde vært litt mer igjennom og at rytteren burde ha tenkt mer før start i denne klassen. Å sette på lange hjulsporer når man egentlig ikke har løsgjort nok hest blir feil vei å gå. En gjennomridd hest har med harmoni og fine signaler å gjøre, ikke sterkere hjelpere.
Tradisjoner og utvikling
Rita har elever fra før LC-nivå til ryttere på St. Georges-nivå.
– I undervisningen har jeg sterkt fokus på at hesten skal være lydig, foran hjelperne – det skal den være før de i det hele tatt skal tenke stevner eller øvelser. Når det er på plass, er også sits og balanse på plass. Da kan sporer brukes slik de er ment, som en måte å gi en finere, mer usynlig hjelper på, uten at det er til noe som helst ubehag for hesten.
Hvordan reagerer egentlig hesten på sjenkel - og på sporen?
Hesten har lært at sjenkelen betyr «frem». I tillegg vil bruk av sjenkelen, eller sporen, gi en kroppsrespons.
– Området der sjenklene er sensitivt. Ved et trykk inn der, gis det en nerveimpuls som fører til at hestens magemuskler trekker seg sammen. Gis hjelpen akkurat i det øyeblikk hesten løfter samme sides bakben fra bakken, fører sammentrekningen i magemusklene til en respons i bekkenet som igjen kan føre til at hestens bakben tråkker inn under kroppen, mot tyngdepunktet. Hesten runder ryggen, kommer mer innunder seg og bærer mer vekt på bakbenet, sier berider Lillian Grepne.
Sporer muliggjør en litt raskere, finere hjelp enn med hele sjenkelen. Men for å kunne bruke sporen så eksakt, kreves det at rytteren har total kontroll over egen kropp og er helt bevisst hvor i bevegelsesmønsteret hesten er slik at hjelpen times i akkurat rette øyeblikk og med fint nok trykk. Mangler denne finheten i bruken av hjelpen, vil hjelpen fort kunne ha motsatt av ønsket effekt.