For Kirsten skjedde det utenkelige

Etter sin meget sterke internasjonale debut på paradressurbanen ved Blue Hors i Danmark, opplevde Kirsten Vik det tragiske at hennes hest Peppermint fikk så alvorlig tarmslyng at livet til hoppen ikke sto til å redde.

av
Rebecca Ballestad-Mender
Kirsten Vik og Peppermint, på Blue Hors for sin internasjonale debut innen paradressuren. (Foto: Privat)

Den lovende para-ekvipasjen hadde tatt sitt første steg ut i en stor drøm, med god debut under CPEDI3*stevnet på Blue Hors i midten av mars. Innsatsen ledet dem til kürfinalen, der de ble belønnet med 70 % blant paralympiske ryttere og ble første uplassert.

Full av lykke over en fantastisk opplevelse pakket Kirsten tingene sammen søndag kveld, lastet Peppermint på hengeren og kjørte, sammen med sin danske venninne Pia Sejbjerg mot en stall i Holstebro, hos Marita Aune Fjeldsted, for en overnatting der før fergeturen til Norge.

Kolikksymptomer på hengeren

-Jeg har kamera i hengeren, og kunne se at Peppis begynte å titte mot magen sin. Så så jeg at hun ville legge seg ned. Jeg kunne ikke stoppe, vi var midt på motorveien, begynner Kirsten.

Da de kom frem til stallen i Holstebro, viste Peppermint klare symptomer. – Hun ville bare legge seg ned, så min venninne ringte umiddelbart til dyrlegen.

Da dyrlegen gjorde sin undersøkelse, kom beskjeden fort. Dette var alvorlig, og Peppermint måtte videre til hesteklinikk.

-Hun fikk smertestillende, og dyrlegen kjørte bak meg i store deler av kjøreturen på halvannen time mot Ansager hestehospital. Vi stoppet jevnlig for å gi Peppis smertestillende på veien.

Selv om dyrlegen understreket alvoret i situasjonen, var Peppermints tilstand vanskelig å tolke for Kirsten. – Det gikk i bølger for henne. Når jeg leide henne da vi kom frem til hestehospitalet, gikk hun like energisk på som vanlig. Hun skvatt for litt flagrende plast og koste med meg. Hun prøvde ikke legge seg ned – hun viste lite smertesignaler.

Alvoret var imidlertid tydelig å lese i uttrykkene til de undersøkende veterinærene. – Da de rektaliserte henne, kjente de tynntarmen. Hva som hadde skjedd er umulig å si. Årsaken til det hele vil vi aldri få vite. Men sånt kan skje.

For alvorlig, for smertefullt

På klinikken gikk alt fort. Mens Peppermint ble undersøkt, raste tankene gjennom Kirsten. Skulle Peppermint opereres – eller ikke? Hvis det i det hele tatt var mulig – og var det god hestevelferd?

-Min venninne Pia var blitt med meg til Ansager. Hun hadde selv mistet en hest i tarmslyng. Den hadde blitt operert, men den ble etter hvert dårlig igjen. Hun var tydelig på at hun ikke ville ha operert. Hesten hennes var så snill, men etter hvert ble alt så stor påkjenning at den fikk panikk bare ved synet av en dyrlege. Jeg hadde mine foreldre på telefonen, for støtte – og jeg spurte om og om igjen «skal hun opereres – eller ikke». Jeg tenkte så mye på om det var hestevelferd eller egen egoisme å operere – å la Peppis ha smerter i flere måneder, at hun måtte stå inne i to måneder. Men jeg tror ikke hun hadde tålt det, og jeg kjente at dette ikke var noe jeg kunne by henne. Men det var veldig vanskelige tanker å ha der, når det var så akutt.

Dyrlegene var også klare på hva som var rett. Dette var for alvorlig, for smertefullt.

Det var bare en løsning for Peppermints beste – avlivning med én gang. – Jeg rakk nesten ikke si farvel før det hele var over, sier Kirsten stille.

Men så ble Kirsten gitt tid med sin venn gjennom ni år. – Etterpå fikk jeg være hos henne, jeg satt ved siden av henne i halvannen time, strøk henne over mulen og gråt. Men det var godt, da fikk jeg sagt farvel.

Etter en vellykket stevnehelg, endret alt seg for Kirsten og Peppermint. (Foto: Privat)

Store kontraster

Fem timer før hadde Kirsten ridd opp sin første midtlinje i en internasjonal kür. Ekvipasjen hadde et gullkantet nasjonalt år bak seg. Debuten på Blue Hors var en drøm. – Det var helt uvirkelig fantastisk å være der på Blue Hors. Og så ri der – ikke bare være på besøk. Ri for Norge. For meg var det så enormt stort. Være på stevne sammen med Ann Cathrin Lübbe, med landslagsleder Ingeborg Simensen, med Mette Klose Nielsen. Det kom noen fra det tyske landslaget, ga meg kompliment, anerkjente arbeidet til min trener Hanna Kraus. Jeg ble lagt merke til, følte meg tatt inn i en stor familie. Alle var så fine med hverandre. Selv om de var konkurrenter, så var alle så fine med hverandre – unnet hverandre suksess. De tyske sa oppmuntrende til meg «nå er det bare å reise hjem og trene, og så går det enda bedre – vi ses».

-Da vi kjørte mot klinikken, da tenkte jeg at nå skulle hun stå der noen dager, så ville hun bli bra. Jeg tenkte at jeg dropper stevnet i Mannheim og sikter mot Kristiansand i stedet. Men da jeg så uttrykket til veterinærene på klinikken…

Så kom den brutale virkeligheten inn, så kontrastfylt fra den gledesfylte sportshelgen på Blue Hors.

Debuten på et så fantastisk sted som Blue Hors var en drøm for Kirsten, her fra trening før det stevnet startet. (Foto: Helena Ager)

Peppermint og Kirsten

For Kirsten har Peppermint vært et ankerpunkt i tilværelsen i mange år.

-Det var meg og Peppermint. Det var oss to. Hver dag, mange timer hver dag. I min sykdom betød det så mye å ha henne. Jeg satte meg mål, ting ga mening, forteller Kirsten. – Hun var liksom ikke bare en hest.

-Det var meg og Peppermint. Det var oss to. Hver dag, mange timer hver dag, forteller Kirsten. Bildet er fra NM, der hun tok gull i sin klasse. (Foto: Helene Gjerde Aamdal/HGA Photography)
Kirsten tok gull samme år som hun debuterte som pararytter: - Jeg har hatt barneleddgikt hele livet. Jeg har nedsatt styrke i hele venstre side og fingrene i begge hender. Jeg er avhengig av å ha en hest som er lettridd, som ikke drar i tøylene , forteller Kirsten.. (Foto: Privat)
-Etter at jeg fikk protese har jeg hatt mindre smerter, men måtte finne balansen igjen på hesteryggen. På grunn av smerter, har jeg brukt høyre side mer enn venstre. Det har vært en lang reise, sier Kirsten. (Foto: Privat)

Rytteren beskriver en sterk følelse av avmakt når hun sto midt oppe i dramaet og skjønte at dette ville ha den verst tenkelige utgang. Hun følte at hun sviktet når det gjaldt som mest.

- Gjennom våre år sammen var det alltid slik; jeg gjorde alt jeg kunne for henne, og hun for meg. Og så kom dette, at jeg den ene gangen når det virkelig gjaldt, så kunne jeg ikke gjøre noe for henne. Det var helt uvirkelig, og fryktelig, fryktelig vondt. Jeg bare gråt og sa unnskyld, unnskyld, unnskyld for at jeg ikke kunne redde henne.

Kirsten har vært tilbake i stallen hjemme på Åsane. Sett den tomme boksen. Kjent på virkeligheten.

-Jeg tror alle i hele stallen hørte hylene mine da jeg gikk inn i den tomme boksen. Men jeg er glad jeg gjorde det.

Hun fortsetter: - Det verste var egentlig reisen hjem, det å vite at jeg ikke hadde med meg Peppis hjem. Jeg følte at jeg etterlot henne i Danmark.

Hennes bror Olav hjalp henne i denne situasjonen. – Han fløy ned til Danmark morgenen etter, for å kjøre bil og den tomme hengeren hjem. Jeg selv var ikke i stand til det.

Hun sier stille:

-Jeg er evig takknemlig for støtten min familie har gitt meg.

Har kjent på en enorm varme og omsorg

Noe godt i det hele var nettopp den støtten og omsorgen hun fikk ikke bare fra egen familie, hennes nærmeste, men fra alle rundt henne. -Jeg har et fantastisk nettverk, og det er så inderlig godt. At dette skjedde i et land der jeg hadde så fantastiske venner, som stilte slik opp der og da. De var med meg, ordnet alt – da det var over fikk jeg bare være i sorgen. Det er jeg så takknemlig for. Det var så fantastisk gjort av dem. Om man i en slik situasjon også skal organisere alt sammen… det vet jeg nesten ikke om er mulig.

I tillegg kjente hun støtten fra det som var i ferd med å bli hennes nye «familie» - paramiljøet: - De var der for meg med en gang, Ingeborg (Simensen, landslagsleder for paradressuren) har vært så støttende, sier Kirsten.

Også mange andre har vist henne støtte og omsorg – i mye større grad og omfang enn Kirsten hadde kunnet forestille seg.

-Jeg har liksom tenkt at «jeg er jo bare en pararytter». Men jeg ble helt overveldet over at jeg har berørt andre. Jeg har bare tenkt at jeg er lille meg og at jeg prøver å gjøre mitt beste – og så får jeg så mye tilbake! Folk har vært så ufattelig hyggelige, og jeg setter så utrolig stor pris på det.

Men Kirsten har hatt et bevisst forhold til det å være i sporten. – Jeg har alltid hatt som mål å bli kjent med minst én ny person hver gang jeg er et sted. Jeg har alltid hatt som rettesnor å si hei til alle jeg møtte, sånn har jeg tenkt for meg selv.

Råder andre til å tenke igjennom hva man vil gjøre i en tilsvarende situasjon

Kirsten har et råd til andre hesteeiere. Man vet aldri hva som ligger foran en, og å forberede seg på det uventede er vanskelig. Men noe kan man gjøre.

-Jeg har lest mye fagstoff om hest, deriblant om kolikk og tarmslyng, forteller Kirsten.

Det hun har lest, har hun tenkt over:

- Jeg hadde reflektert over hva jeg ville gjøre hvis hun ble syk. Man kan nok aldri være forberedt på alt, og det vil nok alltid være vanskelig å stå overfor det å ta avgjørelser der og da. Men å tenke på hva man vil gjøre hvis ting skjer, det tror jeg er viktig. Det gjør det litt lettere å ta avgjørelsen når det stormer rundt en, sier Kirsten.

-Det var ikke sånn at jeg umiddelbart var helt sikker, tankene løp fort frem og tilbake der og da når det skjedde. Jeg konfererte med de rundt meg, kjente på usikkerheten. Men at jeg hadde reflektert over det på forhånd, gjorde det nok litt lettere. Jeg hadde tenkt at tiden etter en eventuell operasjon ville være vanskelig for min hest. En hest må ha så utrolig sterk psyke for å håndtere et slikt liv. I Peppermints tilfelle ville hun være ferdig med rekonvalesensen om et år – hvis alt gikk helt bra hele tiden. Den tilværelsen, og den risikoen underveis – den hadde jeg på forhånd reflektert over at jeg ikke ville velge for henne. Avgjørelsen var forferdelig vanskelig der og da likevel, men jeg er glad jeg hadde tenkt igjennom disse tingene på forhånd.

Kirstens råd til andre er å tenke igjennom hva man tenker er det beste valget for sin hest før man opplever noe og står der, midt i en kanskje dramatisk situasjon. - Det var en forferdelig vanskelig avgjørelse å ta uansett, men jeg var glad for at jeg hadde tenkt over det på forhånd. (Foto: Privat)

Fremtiden

Med en dramatisk kveld ble alt brått endret for Kirsten.

Kirsten er usikker på hva hun skal gjøre nå.

-Peppis har lært meg så enormt mye, hun har gjort meg til den jeg er. Før henne kunne ikke jeg gjøre serier, ri piruetter. Men hun har lært meg det, sammen med meg. Jeg skylder henne alt! Mange sier at jeg kan hedre henne med å gå videre, Men så er det det å klare å finne den hesten. Peppis var min eventyrhistorie.

Kirsten kjøpte Peppermint 3 år gammel, for 20 000 kroner. Så viste det seg at hoppen, gjennom god trening og et godt system sammen med Kirsten og hennes trener Hanna Kraus, var en hest som kunne gå ut ikke bare i den nasjonale sporten, men også var en hest for internasjonal sport også.

Rytteren legger ikke skjule på at økonomien er et hinder for ny satsing. – Å skrape sammen penger til en ny hest – jeg vet ikke… Det er en del ting som må falle på plass økonomisk for at jeg skal klare å få det til. Og så er det spørsmålet om noen liksom kan ta hennes plass…

- Mange sier at jeg kan hedre henne med å gå videre, Men så er det det å klare å finne den hesten. Peppis var min eventyrhistorie, sier Kirsten, her at ekvipasjen tok gull i innendørs-NM 2021. (Foto: Privat)

Det er mange vanskelige tanker å tenke når man mister noe som betyr så mye.

-Jeg er usikker på om jeg føler meg hel uten en hest i livet mitt. Jeg vet hvilken betydning det har for meg og mitt liv. Det var mye Peppis’ fortjeneste at jeg klarte å holde sykdommene noenlunde i sjakk, jeg hadde liksom ikke tid til det negative fordi jeg var så opptatt med å legge planer for fremtiden. Så det kan være at jeg på et tidspunkt kan bli glad i en ny hest.. Peppis har lært meg alt, og jeg føler kanskje at jeg burde videreføre dette av den grunn. Men jeg vet at det vil være tøft. Og jeg vet at jeg vil frykte å oppleve dette igjen.