Du blir aldri ferdig utlært som rytter

Marcus Ehning er for tysk sprangsport det stigbøylene er for salen, blir det sagt. Etter utallige triumfer og flere tiår i salen selv, er målsettingen likevel uendret for den beskjedne verdensstjernen. Man må ha en relasjon med hesten, gjøre sitt beste og få en plass på laget.

av
Sille Kasin
Marcus Ehning / sprang / hest / Norges Rytterforbund
-Hestene har alltid gitt meg denne helt spesielle følelsen, sier den tyske topprytteren Marcus Ehning. (Foto: FEI)

Sprangikonet Marcus Ehning er en mann av få ord. Og ikke fordi han kvier seg for å dele av sine erfaringer eller by på seg selv, men fordi beskjedenheten ligger i ham som en dyd. Helt fra tyskeren kom inn i sporten som syvåring på ponni hjemme på det lokale ridesenteret i Borken, har også ydmykhet vært ett varemerke. Sentralt står også kjærligheten til hesten som individ, kombinert med trangen til perfeksjon. For det er alltid noe å lære, og alltid noe man kan forbedre i det daglige.

For 25 år siden hadde jeg så stor respekt for sporten, at jeg ikke en gang drømte om å kunne gjøre ridingen til levevei. For jeg visste jo hvor vanskelig det er å nå verdenstoppen.


Det tyske ikonet Marcus Ehning er en av helgens toppryttere ved World Cup-stevnet i Leipzig. Dit har han med seg 26 rankingpoeng og han ligger som nummer 20 i sammendraget, med blant annet seier i Madrid bak seg. (Foto: FEI/Thomas Reiner)

Med respekt og perfeksjonisme

-Jeg er heldig som kombinerer hobby med jobb, smiler Marcus Ehning skjevt. - Men det er ikke helt riktig at jeg bare har vært heldig. Det har selvsagt også noe med hardt arbeid og innstillingen min å gjøre. For jeg er jo perfeksjonist, legger verdensstjernen til.

-Men jeg er heldig som har fått ri en rekke gode hester som alle har hatt sine kvaliteter. Jeg lærte tidlig å tilpasse ridingen min til ulike typer hester og rir alle forskjellig, alt etter som hva de trenger. Som barn ønsket jeg å kunne ri profesjonelt, men det falt meg aldri inn at jeg skulle kunne leve av dette. For 25 år siden hadde jeg så stor respekt for sporten, at jeg ikke en gang drømte om å kunne gjøre ridingen til levevei. For jeg visste jo hvor vanskelig det er å nå verdenstoppen.

Selv om alle hestene til Ehning er i samme system, rir ham dem forskjellig – alt etter som hva de trenger. Her rir han Stakkato Gold-sønnen Stargold i VM 2022. (Foto: NRYF)

Men Ehning er så absolutt der, og har vært der i en årrekke. Hver dag på jobb med den samme presisjonen og fliden som har ført ham dit. Og fortsatt med en enorm respekt både for sporten og de firbente. For i bunn og grunn handler ridingen om å skape relasjoner.

Han påpeker:

-Det man skal ha i tankene, er at det ikke bare er vi ryttere som utvikler hestene, men også de som lærer oss opp. Du må tro på hesten din og gjøre et godt grunnarbeid i det daglige. For å lykkes må dere ha et godt forhold. Men opplever du at kjemien ikke er der, så ikke ri den. La noen annen ri og få muligheten til å opparbeide en relasjon.

Det viktigste er at du som rytter tar feilene på din egen kappe og ikke skylder på hesten din.


Hestekjærlighet og rideglede

Et samlet miljø omtaler Marcus Ehning med enorm respekt, og mange kolleger beskriver ham ganske enkelt som en magisk rytter. Men helt knirkefritt gikk det likevel ikke i starten, talent og ambisjoner til tross – og det selv med faren Richard som profesjonell aktør i ryggen. For ponnigutten Marcus falt av hele tre ganger i karrierens aller første start, og ble deretter kontant avspist med trøstepremie for å ha fullført banen.

-Om du vil ri, er det viktigste at du liker det du driver med, presiserer Ehning, fire tiår senere. - Det er også viktig å bevare gleden, og iblant tillate seg å kjenne på hvor moro det faktisk er å kunne ri, legger han til.

-At du er glad i hester, er selvsagt en forutsetning, fastslår Ehning. (Foto: NRYF)

Den dedikerte rytteren tar en slurk halvlunken kaffe av pappkruset sitt, og fortsetter.

-At du er glad i hester, er selvsagt en forutsetning. Og som konkurranserytter må du kunne tåle motgang, men også medgang. Alle ryttere har perioder hvor tingene ikke stemmer helt, og tingene kan heller ikke bare gå oppover og oppover. Det viktigste er at du som rytter tar feilene på din egen kappe og ikke skylder på hesten din. Den har jo ikke noe valg. Den må gjøre det du gjør.

Da faren ville selge en av de første store hestene hans, var unggutten Marcus utrøstelig. For de to hadde opparbeidet et svært velfungerende partnerskap.

-Hver kveld gikk jeg ut i stallen, tente et lys for Metaxa og satt inne i boksen hennes. Heldigvis tok faren min hintet og skrinla salgsplanene, erindrer den hestekjære verdensstjernen.

Medaljegrossist og lagspiller

-Jeg er allerede 49 år gammel og tok mine to første internasjonale mesterskapsgull da jeg var ponnirytter, forteller Ehning. - Deretter red jeg videre som junior og ungrytter, og tok også et par medaljer til i hvert av disse aldersbestemte mesterskapene. Etter hvert ble jeg privilegert rytter for For Pleasure. Og selv om jeg ikke liker å si at jeg har én favoritthest – det er liksom ikke rettferdig, for jeg har ridd så mange gode hester som hver på sin måte har betydd noe for meg - så ble jo For Pleasure hesten som hjalp meg med å ta spranget inn i en internasjonal karriere. Han bidro blant annet til mitt første seniorgull i EM på Hickstead i 1999, og vi hadde en fantastisk relasjon helt til han døde for ti år siden, slår han takknemlig fast.

- Noen av oss er heldige å få ri en rekke gode hester, mens andre kun har én å høste erfaring med. Det viktigste er uansett at du som rytter tror på hesten din, fastslår Ehning. (Foto: Equipephoto)/Kristian Strøm

Arbeidsmoral og et utrettelig ønske om å bli bedre har bidratt til at Marcus Ehning nå kan skilte med en av sportens største premiesamlinger – og med flere medaljer både fra EM, VM og OL.

-Men det begynner jo allerede å bli veldig lenge siden, bryter han forsiktig av mens vi nærmest haler ordene ut av ham. – Per i dag har jeg vel en 11 – 12 mesterskapsmedaljer etter første EM-gull som senior. Og jeg har også vunnet mange store Grand Prix’er og tre verdenscupfinaler, så det er jo ikke så helt verst, smiler han lunt.

Selv ser han fremdeles laggullet fra sommer-OL i Sydney 2000 som det største. Tyskernes lagnestor utdyper:

-Vi var der i seks hele uker, og til sist vant vi laggullet. Større kan det jo ikke få blitt. Men ellers er målet med ridningen min fortsatt alltid det samme: Gjøre mitt beste, og få en plass på laget.

-For meg handler det uansett mest om relasjonen jeg har til hesten og forhåpningene jeg har til den. Det er nok mest dette som driver meg.


Et riktig valg

Marcus Ehning er for tysk sprangsport det stigbøylene er for salen, blir det altså sagt. Han er en lagkamerat å regne med, men også en rytter å følge i nær sagt alle andre situasjoner. Men ikke nødvendigvis bare i de største internasjonale sammenhenger.

-Når jeg tenker tilbake, kunne jeg ikke ha valgt annerledes, smiler Ehning. - Hestene har alltid gitt meg denne helt spesielle følelsen, og derfor er det iblant heller ikke så viktig for meg om jeg rir et femstjerners stevne eller en femåring i en meter-klasse. Hvis unghesten har den rette innstillingen og et potensiale, og utvikler seg i riktig retning, gir dette meg faktisk mer glede enn å ri Grand Prix.

-Om du vil ri, er det viktigste at du liker det du driver med, presiserer Ehning. (Foto: FEI/Christophe Taniere)

-For meg handler det uansett mest om relasjonen jeg har til hesten og forhåpningene jeg har til den. Det er nok mest dette som driver meg. Og at du kan forbedre deg fra dag til dag. Når jeg ser de yngre kollegene mine ri, ser jeg forskjellige ting som jeg selv kan prøve hjemme. Du blir aldri ferdig utlært som rytter.

-Hestene har alltid gitt meg denne helt spesielle følelsen.


Hestemann og familiemann

-Slik som sporten har utviklet seg og har blitt globalisert, krever livet som profesjonell rytter mye – og spesielt mye reising, bekrefter Ehning.

-Ektefellen min, Nadia, var et stort navn i voltige – faktisk det aller største hele tre ganger. Hun vet derfor mye om hva som kreves. Tre av de fire barna våre driver allerede mye med voltige, og rir også litt. Men om vi på sikt ønsker å se dem som profesjonelle utøvere, er vi usikre på. Som foreldre presser vi derfor ikke på. Men hvis barna virkelig ønsker seg et liv i sporten, enten som voltigører eller ryttere, så vil vi selvsagt hjelpe dem med å få dette til.

Selv er Marcus Ehning, som ved siden av alt annet også kan skilte med utmerkelsen som Tysklands beste idrettsutøver og tysk presses Fair Play-pris, stort sett på stevner hver eller annen hver helg. Men hjemme på gården går det ellers også mye i hest, og også familie.

-Hjemme rir jeg opptil ti hester daglig, og prøver å holde dem så lykkelige og avslappete som mulig. Jeg rir mer dressur på bakken enn jeg hopper. Men at det er viktig å kunne utvikle egne hester, er faktisk egentlig ikke noe nytt. Det har alltid vært viktig at du som rytter er kompetent nok til å utdanne dem og ta dem opp i klassene.

-Du blir aldri ferdig utlært som rytter.


-Det har alltid vært viktig at du som rytter er kompetent nok til å utdanne dem og ta dem opp i klassene, sier Ehning. (Foto: FEI/Thomas Reiner)

Relaterte artikler