200 mil til gull, bronse og brukket fot

Å ri unghest

Det finnes ingen spor i hennes stemme som avslører at hun akkurat nå ligger i en sykehusseng, 200 mil hjemmefra.
Hun ler:
-Heldigvis rakk jeg å ri ferdig i Grenland før det skjedde!
Det er helt klart at et benbrudd ikke er det viktige for Sanna. Det er hestene og ridningen som er viktig.

-Jeg hadde ingen forventninger, sier Sanna om mesterskapet i helgen. - Jeg har en unghest, som ikke hadde blitt startet før jeg kjøpte ham. Jeg var litt spent på om jeg i det hele tatt skulle få ham inn på banen, forbi flaggene og dommerbodene.
Det klarte hun, men den seks år gamle belgiskfødte vallaken L’eclat Biolley (Galliani Biolley/Florestan 1, oppdretter Biolley Horses) la også inn noen typiske unghestøvelser.
-Han begynte med å vise hvor flink han var til å rygge ned en midtlinje!
Etter det la Biolley unghesttriksene litt mer på hyllen, og lyttet litt mer til Sanna.
-Selv om han var litt for spent og hadde litt egne meninger underveis, så var jeg stolt over at vi hadde gjennomført, sier Sanna.
Dommerne vurderte ekvipasjens innsats til 64,546 %. Med det innledet hun mesterskapet med en fjerdeplass – det var hun godt fornøyd med.

Det viktigste er den gode følelsen

Så kom den avgjørende finalesøndagen:
-Da hadde han en ordentlig unghest-dag! Først ville han ikke på hengeren, så vi kom sent frem til stevneplassen. På oppvarmingen bukket og tullet han - jeg tenkte bare «jaja, han er jo bare en unghest og da kan man ha sånne dager – det er bare å ri på det».

Det gjorde Sanna, og vallaken svarte henne.
Stemmen til Sanna fylles med lys glede:

– Han var mye bedre inne på banen og gikk bedre enn på lørdagen. Det var bare så deilig å kjenne kontakten mellom oss! Jeg visste at vi måtte flere hakk opp for å kunne klare å ri til medalje – men det klarte vi.

Det ble en andreplass i klassen etter en prosent på 67,679. Totalt ga det tredjeplass og bronse i mesterskapet.

Medalje nummer to i et mesterskap på en drømmereise sørover var et faktum. Men Sanna ser på resultater, rosetter og medalje som bonus og langt fra det viktigste.
-Det viktigste for oss var å få en god følelse og å få stevneerfaring. Men det er klart at det er ekstra artig når det går så bra i tillegg.

Sannas reise som rytter

Sanna har reist over 200 mil for å delta i disse to landsmesterskapene, men hun er samtidig på en større og lengre reise. Reisen som rytter.

Sanna begynte å ri på rideskole da hun var fire år gammel.
-Jeg har en tante som er ridelærer, og jeg fikk sitte på ponnien til min kusine. Da var det gjort.

Sannas første egne ponni var fjordingen Allan.
-Han hadde litt begrenset med kapasitet i sprang, men var utrolig øvelsessterk i dressur. Han tok meg fra rideskolenivå til MC.

Det er ikke vanskelig å høre hva Allan har betydd for Sanna, uten at hun sier det med ord. Reisen med var fin, men fikk ikke den slutten hun ønsket. Han fikk en skade som ikke lot seg reparere. Sanna måtte si farvel til sin gule stjerne.
Da kom den irske ponnien Leah’s Girl inn i Sannas liv. Eller Dreamer som Sanna kaller henne.
- Tanken var først å hoppe med henne, men det ble bare artigere og artigere å ri dressur!

At Dreamer skulle bli en velgående dressurponni, det var det ingen som trodde da hun ankom stallen i Tromsø. – Hun kunne knapt skritte og ikke kunne hun fatte galopp heller.
Men med Sanna i salen gikk det bare én vei. Med god hjelp av sin tante og månedlige besøk av den svenske treneren Villemijn Kloos, trente Sanna opp den irske hoppen. På sprangbanen gikk de opp til LA+5 – og på dressurbanen ble det FEI-klasser og kvalifisering til NM. Dette mesterskapet fikk de imidlertid ikke vært med på.

-Det gikk ikke for oss å reise ned, for skolen hadde begynt, sier den glade stemmen jordnært.

Foten som brakk

Så var det det med brukket fot. For det har også skjedd på veien - på landsmesterskapet nå på søndag.

- Biolley ble skremt og ramlet på vei ut fra premieutdelingen søndag – ramlet oppå meg, sier Sanna enkelt.
Sannas foreldre, som ikke hadde kunnet reise sørover ennå grunnet jobb, satt hjemme i Tromsø og fulgte mesterskapet via ClipmyhorseTV. Man kan bare tenke seg den følelsen når bildet var stille, men man hørte lyden – og en speaker som ropte «Løs hest – vi trenger førstehjelp!».
-De ble nok ganske stressa da, og prøvde å ringe meg, for de var jo redde for at det var meg det gjaldt.

Og det var Sanna det gjaldt. Det var hun som trengte førstehjelp. Sanna fikk foten i klem under Boilley, og smertene tilsa en tur til legevakten. Det var moren til Sannas lagvenninne som kjørte henne dit, og på stevneplassen var alle løsningsorienterte – blant annet påtok stevnefotograf Kristian Strøm seg å kjøre hesten hjem for dem, slik at de ikke trengte tenke mer på hesten.

Vel fremme på legevakten var beskjeden at det så greit ut – så greit at hun kunne komme igjen dagen etter for røntgen. Turen gikk dermed tilbake til Stange Hestegård utenfor Sandefjord der dressurrytterne fra Tromsø har sin sommer-base.

Idet de svingte inn mot stallen, skjedde det.

-Jeg skulle løfte benet mitt litt ned, og da kom det et høyt smell. Da brakk foten min rett og slett av. Det gjorde utrolig vondt, og vi måtte bare snu og kjøre til sykehuset.

Det ble en heftig tur til sykehuset. Sanna forteller med rolig stemme at hun måtte sitte og holde foten fast. At det var et brudd var det ikke noe å lure på.

En aldri så liten kursendring

Etter et par dagers venting i sykehussengen ble det operasjon. Nå er det akutte blitt en opplevelse på veien, men sommerens plan om trening og stevner har fått en kursendring.
-Det blir ikke mer ridning sørpå for meg i år, fastslår Sanna.
Stemmen er fremdeles blid og glad, til tross for den åpenbare skuffelsen kursendringen innebærer.

-Men vi blir her – for vi har jo leid et sted å være og lagt opp hele sommeren etter dette, sier Sanna og kommer tilbake med dette med laget som tok turen sørover sammen. Det blir nemlig i stedet en form for laginnsats når det gjelder Biolley.

-Hesten til lagvenninnen min er blitt halt, så hun får ri Biolley når ikke jeg kan og hun ikke har noen egen hest å ri!

Planene endres, men Sanna er klar for fortsettelsen.

-Vi skal bare fortsette å trene, jeg får komme sterkere tilbake neste sommer. Vi er jo her for å trene og starte, den erfaringen trenger vi.

Heller lære enn vinne rosetter

Sanna har gjort seg mange tanker om den reisen hun har vært på, fra rideskole til den øvelsessterke fjordingen og den utrente irske ponnien som nok ikke var laget med tanke på dressur.
-Jeg har jo tenkt på om jeg heller burde ha kjøpt en ponni med mer gang, at det ville ha vært lurt når man vil ri dressur. Men… Allan, han hadde sine begrensninger, men jeg var bare så utrolig heldig som fikk lære å ri på en som var så øvelsessterk. Det ga meg et godt grunnlag som rytter. Og så Dreamer, hun har lært meg utrolig mye. Hun er veldig følsom, du skal ikke gjøre mye før hun synes det er for mye – da sier hun fra. Hun har lært meg å være en myk rytter. Hun har lært meg å kjenne. Det har også vært så artig å være den første som har lært Dreamer tingene, så gøy at jeg har vært den første som har tatt henne gjennom det å gjøre en sjenkelvikning. Det er så gøy at jeg har fått det til, og det har gitt meg motet til å fortsette med unghest.

Sanna tar en pause, så sier hun:

- De to til sammen – de har lært meg å ri, lært meg å forstå. Det er mye viktigere enn noe annet!

Det er dressur det handler om for Sanna.

-Det er det når man finner de forskjellige knappene, kjenner utviklingen, får igjennom noe. Når hesten blir sterkere, når man kjenner den harmonien som kommer når hesten blir avspent. Når man kan ri og ha den som en fjær i hånden.

Det er den reisen Sanna er på.