Anton Granhus er død

En klippe, en ressurs og en hederskar har gått bort. Jeg ble kjent med Anton på slutten av 70 tallet. Vi var begge journalister og fotografer, og fartet Romerike rundt på søken etter gode saker til våre lokalaviser. Allerede da var Anton engasjert og ivrig. Ikke bare i hestesport og hest, men i lokalpolitikken, lokalhistorien og i mennesker. Vi var unge den gangen. Vi hadde livet foran oss. Anton engasjerte seg sterkere og sterkere i hestesporten, og da jeg kom tilbake til sporten etter mange år, var Anton en som ga påfyll, kunnskap og entusiasme.

Sterke meninger, gode resonnement, omsorg for sine medmennesker og et genuint ønske om å videreutvikle ryttersporten er Antons fotavtrykk.

Sjokket var stort da Anton ble syk sist høst. Optimisme ble avløst av håpløshet, som igjen ble avløst av håp og mulighet for å bekjempe den brutale sykdommen. Annette stod trofast ved Antons side, og pendlet mellom Sarpsborg og Rikshospitalet mens uvissheten rådet. De gangene jeg besøkte Anton på sykehuset og på Catosenteret gikk praten lett. Om gamledager, om venner og om hest og hestesport. Men også om sykdommen, fremtidsutsiktene og om hvordan skjebnen kan ramme uten forvarsel. Klar i tankene og klar i meldingene – som alltid.

Ved Antons bortgang har rytter-Norge mistet en stor ressurs. En ressurs som aldri ble mett. Da han oppdaget at han var syk, var han i England på videreutdanning som teknisk personell i feltritt. Anton ønsket å videreutvikle feltrittsporten – og modernisere den, slik at den ble tilpasset samfunnets forventninger til etikk og dyrevelferd.

For arbeidet innenfor hestesporten ble han dekorert med Norges Rytterforbunds fortjenestenål. Sjelden har begrepet «fortjeneste» vært mer berettiget.

Da Anton ble syk, var han klar for å være på hesteryggen før jul. Slik gikk det dessverre ikke.

Tankene går nå til Annette og barna.

Anton- gode mann, du vil bli savnet!

Foto: NRYF