Susanne Jøsevold fra Polarsirkelen Hestesportklubb er Nordland sin kretsvinner til prisen Årets ildsjel

Susanne Jøsevold er rett og slett kretsvinner i Nordland og semifinalist til Norges idrettsforbunds pris «Årets ildsjel», en pris som deles ut under Idrettsgallaen i Hamar lørdag 10. januar 2026.

Det er Susannes klubb som nominerte henne i utgangspunktet.
– Susanne er Polarsirkelen Hestesportklubb, lyder det derfra.

• Se Norges idrettsforbund om Susanne Jøsevolds pris og nominasjon her

En som går i spissen for og med fellesskapet

Klubben forteller om en sterk og tydelig leder, direkte og uten filter, rettferdig, slagkraftig, strukturert og mangfoldig.
- Hun ser aldri noe «ulekt», som vi sier i Rana, sier Sissel Bjørklund, medlem og styremedlem i klubben.
– Alle disse egenskapene, i én og samme person, gjør at vi har en levende hestesport, så tett oppunder Polarsirkelen med alle de utfordringer det gir. Susanne ble både målløs og bortimot litt flau over dette, hun er ikke så vant til eller glad i direkte oppmerksomhet, men vi vet hun er glad for å kunne gå i spissen for og med fellesskapet, fortsetter Sissel.
Klubben er bankende stolt over sin prisvinnende semifinalist: - For oss er det en god, og som vi ser det velfortjent, bekreftelse for hestesporten at Susanne på vegne av den får denne prisen, på tvers av alle idretter. Det viser at vi når mange og er en tydelig del av nord-norsk idrett. Det viser at den jobben Susanne legger ned når ut til så mange barn og unge at representanter fra andre idretter gjennom dette anerkjenner hestesporten.

Trodde det var «skjult kamera»

Susanne sitter i bilen utenfor stallen etter endt arbeidsdag når vi får en prat med henne. Det er nordnorsk vintervær, men Susanne ser frem til enda noen timer i stallen. Etter å ha hatt hest som lidenskap siden 80-tallet, vet hun hva det gir å være der.
Det var nettopp i stallen, for et par dager siden, at hun fikk vite at hun var kretsvinner i Nordland og semifinalist til prisen årets ildsjel.

-Jeg var i stallen, og så åpnet døren seg og det kom en masse folk inn. Jeg trodde det var skjult kamera eller noe!

Det var riktignok noen kameraer inne i bildet, men dette opptrinnet handlet om noe helt annet tøys og tull. Budbringer var jurymedlem Frode Grodås, som er på en landsturné for å overbringe kretsvinnere nyheten direkte og personlig og ikke minst overraskende.

Sjokket har på ingen måte lagt seg, og Susanne er egentlig nokså brydd over all oppmerksomheten. Men, samtidig ydmykt takknemlig over anerkjennelsen og motivert over at dette skaper et etterlengtet fokus på en sport og en fritidssyssel som ellers ikke får så mye plass i mediene understreker hun.

Hest, hest og atter hest

-Hest har jeg vært opptatt av så lenge jeg kan huske, og trolig enda lenger, smiler Susanne når temaet blir hennes vei gjennom hestesporten.
Som ganske så liten fikk hun skriblet ned «hest» på ønskelisten. Da hun en jul fikk en lekehest i julegave, redigerte hun litt på ønskelisten og skrev: «Levende hest».
Det ønsket ble til virkelighet da Susanne var 15 år gammel, og siden da har det uten så veldig store opphold alltid vært hest i hennes liv. En liten småbarnsperiode var hun uten hest, men: - Jeg fikk en datter, og det ble jo fort hest på henne!
For 11 år siden fikk datteren en egen hest, og den har de fremdeles - en daglig glede for Susanne.
Om seg selv bruker Susanne begrepet hobbyrytter. Hun forteller leende at hennes stevnekarriere rommer ett distanseritt på 80-tallet.
Inn i sporten bar det likevel, og hun har vært aktiv i klubbstyrer og komiteer omtrent uavbrudt siden 80-tallet.
I dag er Polarsirkelen Hestesportklubb og stall Øyjord hennes «andre hjem».
-Jeg har sittet i styret i Polarsirkelen så lenge jeg kan huske – og er der ennå!

Drivkraften

Det er mye ved hestene som fascinerer Susanne, men det er det overordnede hun peker på:
- Å ha hest som hobby… Vel, det er egentlig ingen hobby, men en livsstil. En livsstil om er utrolig flott!
I sitt daglige virke er Susanne pedagog. – Som pedagog er jeg jo opptatt av barn, og der er hest noe helt spesielt. De mulighetene de får gjennom hestene, det er helt unikt. Å ri er bare en brøkdel av det hele, det er hvordan de lærer å ta ansvar, vise omsorg, holde på med noe utenfor seg selv. Om man er litt småsjuk en dag, eller litt lei – man kan ikke si at man ikke gidder.
Man får definitivt en anelse om hva det er som driver Susanne ut fra dette, men selv oppsummerer hun drivkraften slik:
- Jeg har en tendens til å engasjere meg i ting jeg brenner for, motivasjonen min er drivkraften.
Hest og hest som livsstil har god plass i Susannes hjerte – og det har Polarsirkelen Hestesportklubb også. – Det er en så allsidig klubb! Vi har landslagsryttere og vi har elever som leies over bom på bakken. Sterke sportsresultater og fireåringens smil over en rosett etter å ha blitt leid en runde rundt på ridebanen - begge deler inspirerer meg!

Gleder seg over oppmerksomheten prisen gir sporten

Susanne kan og gjør mye forskjellig, men denne prisen har tatt henne litt ut av komfortsonen. Det er uvant å plutselig være et ettertraktet intervjuobjekt og bli kastet ut i nye situasjoner. Etter praten med oss, venter for eksempel en direktesending i radio på NRK Nordland.
Det er nokså uvant, men Susanne tar en for laget og hopper ut i alt sammen.
 - Jeg blir jo litt satt ut av oppmerksomheten mot meg, men det som jeg synes er fantastisk gøy er at hestesporten på denne måten får oppmerksomhet!
Mens hun selv legger ned en stor innsats for andre gjennom frivilligheten, er hun samtidig bekymret for den.
– Det fokus denne prisen setter på frivilligheten er også viktig, for jeg synes at dugnadsånden blir dårligere. Uten den dør idretten. For hestesportens del er det fint at mange folk vil at barna deres skal ri, men de vil komme til dekket bord – det går ikke.
Hun understreker at selv om frivilligheten, stallen og hesten tar mye tid, så gir den så mye tilbake. – Folk sier til meg «blir du ikke lei». Men nei, tvert imot - det gir meg energi!
Det siste spørsmålet Susanne får er det uunngåelige spørsmålet:
-Hva betyr denne tittelen og nominasjonen for deg?
I bilen, i vintermørket utenfor stallen, mens hun er litt smånervøs for en kommende direktesending på radio og ellers klar for enda noen timer i stallen der hun elsker å være, sier Susanne:
- Jeg er takknemlig for at noen ser det, ydmyk for at det er flere som burde blitt nominert – og litt ubekvem med all oppmerksomheten!