Sett hest på CV’en

Etter ett år som hestepappa er jeg imponert over alle som har hest som hobby. Det en hest lærer rytteren er egenskaper de kommer til å ha nytte av resten av livet.

av
Ekstern part
hest / Norges Rytterforbund
"Det sies mye om "hestejenter", men etter ett år i manesjen er én ting klart for meg: sett hest på CV-en." Nils Erlimo, hestepappa. (Foto: Privat)

Jeg har vært hesteeier i ett år, men jeg har aldri ridd min egen hest. Jeg er trygt plassert på vantet. Datteren min derimot, har «bodd» i stallen i mange år, og for litt over ett år siden kjøpte vi en vallak. Hun visste hva vi gikk til, det gjorde ikke jeg. Jeg trodde det ville ta noen uker før hun hadde samme bånd til den som til rideskoleponnien hun hadde ridd i mange år. Så feil kan man ta.

Det første året er utfordrende. Ikke bare for ekvipasjen, men også for meg på vantet. Kommunikasjonen mellom far og rytter hadde også et klart forbedringepotensiale allerede fra starten av. Jeg husker godt en av de første gangene de var i ridehallen og jeg var med som «hjelper».

Bildet er som følger: du er tilskuer i ridehuset, og "Ridende rytter til hest" (RRTH) stopper midt på banen, tilsynelatende stresset, retter blikket mot deg og innleder en intens mimesekvens på hesteryggen. Jeg signaliserer at jeg ikke forstår, og RRTH svarer med å intensivere mimingen. Jeg våger å si: - HÆ?, men RRTH mener å ha nådd grensen og gjør kroppsspråket enda tydeligere. Jeg beveger meg ut på ridebanen for å komme nærmere, dukker unna galopperende hester og prøver å hjelpe RRTH. Vel fremme spør RRTH: hvorfor skjønner du ingenting? Vel, fordi jeg tydeligvis ikke forstår verken jenter eller hester. Og kombinasjonen i ridehuset er en molotovcocktail av dimensjoner.

Etter ett år har ting blitt mye bedre. Jeg nyter tiden i stallen som hjelper, kjører hestehenger med stor selvtillit og har virkelig forstått innsatsen som legges ned hver dag, morgen og kveld, året rundt.

Som pappa er jeg faktisk mest stolt de gangene jeg ser henne stå i motgang. Når jeg ser at samarbeidet i ekvipasjen ikke er helt i hundre, når det flate gulvet i ridehuset er motbakke i alle retninger, men hun sitter der med tårer i øynene og gjennomfører. Et stevne kan gå over all forventning, eller vi kan sitte i taushet i bilen hjem når det ikke går som ønsket. Misforstå meg rett, det er utrolig gøy når det går bra, men jeg er mest imponert når jeg ser hvordan hun takler motgang. Hun har selv laget sin plan for progresjon, egne mål og det er hun selv som definerer hva hun må gjøre for å nå dem.

Å ha hest som hobby er langt fra billig, men for meg representerer det en investering i tid sammen med datteren min i tenårene, samtidig som hun dyrker sin største interesse. Å drive med hest utvikler en rekke verdifulle egenskaper:

  • Ansvar - du har ansvaret for en hel hest hele tiden.
  • Selvstendighet – det er du som fikser det.
  • Struktur i hverdagen – For å få hverdagen til å gå opp så må du planlegge, og du må gå i stallen hver dag. Uansett egen form og vær.
  • Samhold – hver gang vi har hatt utfordringer har vi alltid fått både hjelp og forståelse i det hestemiljøet.
  • Utfordre komfortsonen – Det krever mot å prøve å nå målene, for eksempel om bommen heves 10 eller 20 cm i sprang.
  • Standhaftighet – Du må holde ut. Og det er det som imponerer meg mest. Den dedikasjonen alle som driver med hest har, og ikke minst evnen til å takle motgang for så å bli bedre.

Det sies mye om "hestejenter", men etter ett år i manesjen er én ting klart for meg: sett hest på CV-en.

Nils Erlimo, hestepappa.

Relaterte artikler