Per Arild Hellevik til minne

Per Arild har vært i vår sport i mer enn en mannsalder og begynte i rideskolen til det som den gang var Revheim Rideklubb på Revheim i Stavanger i 1973.

Etter hvert kom han daglig i stallen for å ri og stelle hester for medlemmer som ikke kunne gjøre dette selv.

Da klubben flyttet til Gimle gård ved Stokkavannet og skiftet navn til Stavanger Rideklubb, ble Per Arild med og fikk også disponere en hest som han fikk delta i sprangkonkurranser med.

Etter endt militærtjeneste i Hærens hestetjeneste, for det meste i Kløvkompaniet, reiste han til Gøsta Asker i England hvor han fikk være med på både konkurranser og kjøp og salg hester.

Han kom tilbake til Norge etter cirka 2-3 år, men fortsatte ikke umiddelbart med ridingen. Han begynte som selger i et engrosfirma for dagligvarer, og tiden strakk ikke helt til for riding. Men hestemann var han, og i 1982 kjøpte Per Arild en traverhoppe sammen med sin far, broren Jostein og Per Fotland. Etter endt løpskarriere fikk denne sitt første føll i 1986 og fikk siden 6 føll til, det siste i 1995. I løpet av denne perioden begynte nok savnet etter ridingen og den daglige omgangen med hestene å gjøre seg gjeldende, og han begynte etter hvert med rideskole, sprangtreninger for private og kjøp og salg av hester. Han var først på Ålgård Rideklubb for etter noen år å selv starte eget sted – Stall Friheten som han og Kathrine bygde opp til det den er i dag.

Unghester var en stor lidenskap, og Per Arild var glødende interessert i avl og fulgte godt med på auksjoner av unghest. Han og Kathrine hadde eget hingste-beite på gården og det var masse liv og røre. Unghester krever mye og hardt arbeid, men i all hans omgang med unghester kunne en se at dette var en stor lidenskap for Per Arild, og han kunne fortelle om stamtavler og løshopping med en lidenskap som de fleste av oss kunne misunne han.

Friheten Rideklubb, med tilholdssted på gården, ble stiftet i 2006. Gjennom rideklubben fikk Per Arild utført det han brant for innen ridesporten, nemlig bredde og rekruttering. Elevene får tilbud om å ha ridskolehester eller -ponnier på fôr noen dager, dette er en gyllen anledning til å få prøvd seg som «hesteeier», og det er veldig mange som gjennom denne ordningen selv har valgt å få egen hest og som dermed er rekruttert inn i vår sport.

Hans og Kathrine sin tilstedeværelse og engasjement i stallen og på senteret, har gjort stallen til et trygt og godt sted for alle aldersgrupper, med stort engasjement og rom for gode samtaler. Felles for alt er kjærligheten til hestene og omsorg for både to- og firbente.

Vi har mistet en kapasitet innen hestesporten og savnet blir stort både i hans egen klubb og i vår krets.

Våre tanker går nå først og fremst til Kathrine og Thea, Henning, Karina og Elisabeth.