Landsstevnet i Trøndelag ga mersmak

Da vi snakker med Ina Flotten Sørensen i etterkant av stevnehelgen, er det en glad og lettet stevneleder vi har på tråden. Hun sitter i stallen mens vi snakker. Det er helt stille og fredelig, og overgangen fra de seneste hektiske dagene er stor. - For å kunne planlegge og gjennomføre et nasjonalt sprangstevne i sprang for første gang i løpet av temmelig nøyaktig én måned, har utvilsomt krevd sitt.

- I hele 25 år på rad har Trøndelag Hestesportsklubb har tidligere stått som arrangør av dette sommerstevnet i sprang, forteller hun. - Men nå er dessverre stedet solgt, og derfor fikk vi i klubben vår en mail den 4. juni om vi hadde lyst til å ta over. - Så ja, vi kan trygt si at det kom brått på, ler hun.

Stevnelederen tar en liten pause og fortsetter.

- Å arrangere et så pass stort stevne krever jo veldig mye jobb, og særlig på så kort varsel. For vi hadde jo ingenting klart for en måned siden, ler hun igjen. – For å få det til, måtte vi derfor få med flere på laget enn de som vanligvis sitter i stevneutvalget i klubben vår. Og i tillegg hentet vi inn krefter fra styret, klubbens øvrige medlemmer og også mange gode hjelpere fra velvillige naboklubber.

Ina Flotten Sørensen forteller at det store engasjementet rundt stevneplanleggingen og også gjennomføringen både rører og inspirerer.

- Ungdommene våre har virkelig stått på i løpet av helgen, og de er vi veldig stolte av. Dette er viktig å få sagt. - Og at folk utenfra som ble hentet inn både som banemannskap og hjelp i dommerboden, gidder å stille opp som de gjorde for en naboklubb fra morgen til kveld gjennom en hel helg, er jo bare imponerende, legger hun til.

Utøvere fra hele 23 ulike rideklubber valgte å ta turen til sommerstevnet der banebygger Marthe Vadder steppet inn fra Ålesund. Mange klasser stod på programmet, og blant de meste populære var rundene i Trøndelag Rytterkrets Ungdomscup med innlagte finaler på avslutningssøndagen.

Og selv om Flotten Sørensen gjerne skulle sett at enda flere totalt hadde meldt seg på, tror hun noe av forklaringen kan være at stevnet kom på plass på såpass kort varsel.

- Selvsagt kunne vi ha ønsket oss flere startende, men det kom nok brått på for ganske mange - og ikke bare for oss som arrangørklubb, bekrefter hun. – Vi vet for eksempel at en del ryttere som rir høyere klasser, i mellomtiden hadde gitt hestene sine litt fri for sommeren. Men desto triveligere er det å tenke på de som stilte til start, og vite at de var fornøyde, presiserer hun. - Vi hadde ganske mange utøvere nordfra og også sørfra, og det ble flere som valgte å kjøre temmelig langt for å ri hos oss.

At tre av de nasjonale cupene for hest og ponni, som spiller en viktig rolle for bredde og rekruttering, samlet nok deltakere til å kunne gjennomføres, var både viktig for stevnet som helhet og svært gledelig.

- Vi er spesielt glade for at vi fikk til å gjennomføre tre av de nasjonale cupene – Champion Cup 1.20 m og de to ponnicupene i MB, Norsk Ferdigplen Cup og Backe Cup på lørdag, bekrefter stevnelederen glad. – Det er selvsagt veldig synd at det ikke ble noe av Walber Cup, men det vart altså som det vart, legger Flotten Sørensen tillattermildt til på klingende trønderdialekt.

Og været under landsstevnet, det kunne selvsagt ingen gjøre noe med.

- Vi hadde fint vær på fredag, og på lørdag var det også nokså bra, men på søndag, så bare bøttet det ned. Helt typisk trøndervær, altså, ler hun.

Og frister det så på nytt å gjenta suksessen og invitere til et tilsvarende sprangstevne neste år, spør vi avslutningsvis.

– Hadde du spurt oss før helgen om vi hadde lyst til å arrangere landsstevne i sprang også neste år, er det ikke sikkert svaret hadde vært det samme som det er nå, ler Ina Flotten Sørensen. – For du verden, så trivelig det ble – og det på veldig, veldig kort varsel.- Så ja, på vegne av Verdal og Omegn Rideklubb kan jeg bekrefte at erfaringen som arrangør av landsstevne i sprang for hest og ponni absolutt frister til gjentakelse, smiler hun.

Men først ser Ina Flotten Sørensen imidlertid frem til å kunne vie litt mer tid til sine egne igjen.

– Jeg starter ikke lenger selv, men datteren min rir dressur, og henne har jeg fulgt opp hele veien. Nå har vi kjøpt tilbake Togram Blackbird, den 20 år gamle ponnien som datteren vår red tidligere, så nå har vi én hest hver. Nå skal han få bli gammel hos oss, samtidig som barnebarnet får glede av å ri på ham. Og det er så fint å ha ham hjemme igjen, avslutter hun entusiastisk.

Resultater: