Kristine sikter mot EM

- Målet for 2022 er EM, sier ungrytter Kristine Tynes Heen. I fjor sommer ble hun norgesmester i feltritt tredje året på rad.

av
Trine Meiningen
Ungrytter Kristine Tynes Heen og Eagle sikter mot EM. (Foto: NRYF)

Sammen med Ealgary B, eller Eagle som hun kalles til daglig, har Kristine Tynes Heen (20) taklet prestasjonspress og utfordringer. Hun kjøpte Eagle som syvåring fordi hun kjente at det var riktig, men så kom prøvelsene og tvilen. Men Kristine ga ikke opp. Nå har de virkelig funnet hverandre og har hatt stor suksess på konkurransebanene.

Fra sør til øst

For tiden holder Kristine til på Stall Engelstad i Nannestad. Hun er fra Arendal og rir for Brekka Rideklubb, men på grunn av utdannelse, har hun flyttet midlertidig til Jessheim.

-Jeg studerer som Hud og kroppsterapeut i Oslo, så hesten har stått her siden i sommer, forteller Kristine. Hun har funnet nye trenere i nærområdet. June Ottersbo er dressurtrener her, men hjemme er det Jorunn Buer som er fast trener. I sprangtreningen er det Martine Myhrer Dyngeland som hjelper til, og hjemmetrener er Heidi Botterli Jacobsen. I terrenget trener hun for Piia Pantsu eller Heidi Bratlie Larsen.

Først fjordhest

Kristine har rukket mye de siste årene, men hun har hatt god tid, for allerede som fireåring begynte hun på rideskole.

-Jeg har prøvd både dans, turn og håndball, men det var ridningen jeg fant interesse for.

Kristine hadde en shetlandsponni som favoritt på Stall Siring, før hun fikk sin første hest som åtteåring. Det var en fjordhest.

-Jeg startet alt mulig, både dressur, sprang og feltritt. Det var ikke så mye power, men det gikk, smiler Kristine.

Så kjøpte søsteren hennes, Henriette, en spranghest, Silvanoo og Kristine kjøpte en sprangponni, Old King Clower. Fjordhesten ble solgt. Det gikk ikke lang tid før nye muligheter dukket opp for Kristine.

-Søsteren min ble lei hest, og jeg kjøpte spranghesten for én krone, forteller hun.

Ponnien ble startet i lette klasser, men hadde ikke kapasitet til å møte Kristines voksende talent og interesse. Dermed ble det Silvanoo som hun fartet land og strand rundt med. Da Kristine var 13 år vant hun en children-cup. Sprang var den store interessen, og da det ble tid for å se etter ny hest, var det en spranghest hun hadde i tankene. Det skulle vise seg at en annen gren av hestesporten var nærmere hjertet.

-På den tiden trente jeg for Trond og Helle Clemetsen, som har hjulpet meg mye på veien mot dit jeg er nå. Men siden jeg valgte å gå for feltritt, ble det også endringer på trenersiden.

-Det adrenalinkicket jeg får i terrenget, den følelsen kan ikke beskrives. Kristine lyser opp, og øynene forteller alt.

Det adrenalinkicket jeg får i terrenget, den følelsen kan ikke beskrives


Kristine og Eagle har vunnet NM tre år på rad. Først som junior, de siste to årene som ungrytter. (Foto: NRYF)

Opp- og nedturer

I 2016 fant Kristine KWPN-hoppa Ealgary B (e. Silverstone/Goodtimes), som da var syv år gammel.

-Jeg hadde prøvd mange spranghester da jeg fant Eagle. Jeg fant henne på en stall i Nederland der hun sto sammen med en shetlandsponni. Hun hadde god stamtavle, men eierne turte ikke å bruke henne. Hun hadde mye kapasitet, og var sterkt overhoppa, forteller Kristine.

Ungjenta lot seg begeistre.

-Det klikka med en gang. Hun var en hest som alle knappene funka på.

Kristine ble bergtatt av den flotte hoppa, og tok henne med hjem til Norge. Det ble begynnelsen på et eventyrlig samspill, men bød også på utfordringer.

-Eagle var helt grønn, så jeg har utdannet henne selv, forteller Kristine. Men det tok sin tid.

-Da jeg fikk henne til Norge vurderte jeg å sende hoppa tilbake. Hun ville ikke gå på tur, hun ville ikke gå over en bom, hun steila og var vanskelig.

Men ungjenta sto i det.

-Jeg tok en dag av gangen. Det var mye miljøtrening, for hun ville ikke gå forbi nye gjenstander.

Det tok omtrent ett år før alt falt på plass. Kristine måtte få det til.

-Kjemien var der, så vi måtte løse det. Jeg er ikke en person som gir opp. Nå har vi tatt alle brikkene fra hverandre og bygget opp igjen.

Eagle har en stor plass i Kristines hjerte. (Foto: NRYF)

Lønn for strevet

2016 ble brukt til å trene, og i 2017 startet de en meter i terrenget på juniornivå, uten noe mål om NM. I 2018 deltok ekvipasjen i NM og kom på femteplass. Så løsnet det.

-Plutselig gjorde hun alt jeg ba om. Da var det verdt alt strevet. Kristine er et eneste stort smil når hun deler minnet. -Trenerne sto i det med meg og ba meg jobbe med utfordringene. Det har gitt resultater.

De trente mye dressur i vinterhalvåret 2018-2019.

-Jeg fant knappene i dressur, og da falt alt enda mer på plass.

I 2019 ble de norgesmestere for junior, i 2020 ble de norgesmestere for unge ryttere, og i 2021 ble det nytt gull som ungrytter. De deltok også i nordisk mesterskap i fjor, og kom på den litt sure fjerdeplassen, men vant sølv med laget.

-Eagle er god på mye, sier Kristine og trekker frem viljen hennes. -Hun har alltid lyst. Hun gir alt for meg.

Plutselig gjorde hun alt jeg ba om. Da var det verdt alt strevet


Mot mesterskap

Kristine har en plan for denne sesongen, som blir den siste året som ungrytter. Første feltrittstevne blir i Flyinge i begynnelsen av april. Der håper hun på en god gjennomgang.

-Målet for 2022 er EM. Jeg føler at vi er på god vei. Vi trener og jobber med det vi skal, så får vi se an nordisk, om det går tett opptil EM.

Opptreningen begynte første uka i desember. Treningen består av mye tur, klatring, kondisjonstrening, bakkearbeid og sprang. En gang i uka er det sprangtrening og dressurtrening.

Hjemme i Arendal er stallen like ved en sandstrand, og da trener de mye jogging i vann.

-Vi trener veldig mye kondisjon på vinterstid, sier Kristine. Hun passer på at hoppa holder seg i god form.

-Jeg er veldig nøye med å variere underlaget for det styrker sener og ligamenter. Da bytter jeg på å ri på banen, i ujevnt terreng og på gress. Jeg sjekker også beina før jeg rir, og kjøler ned etterpå. Når det er kondisjonstrening bruker jeg pulsbelte, så jeg kan passe på at jeg ligger riktig i forhold til pulsen.

Kristine og Eagle har EM i sikte i år. (Foto: NRYF)

Bestevenninne

Eagle har blitt 13 år, og er helt spesiell for eieren.

-Hest betyr alt, spesielt hun jeg har nå. Med en gang jeg kommer i stallen slipper jeg å tenke på ting, og kan bare være med bestevenninna mi.

Feltrittsporten betyr også mye. Kristine er medlem i Brekka Rideklubb, der hun er ungdomsrepresentant i styret, og gjør det hun kan for å bidra i feltritt. Det er et godt feltrittmiljø i klubben.

-Det er så mye glede med feltritt, sier Kristine. Hun fryder seg i terrenget, og trives også godt på sprangbanen.

-Jeg er mest nervøs for dressuren, så jeg er glad for at den er først, smiler hun. -Før terrenget vil jeg bare være for meg selv, så ingen forstyrrer tankene mine. Da er det bare mamma og pappa som kan være i nærheten. De er med meg over alt. De møkker og leier, men saler på gjør jeg selv.

For ingen andre får ri på Eagle. Kristine liker å ha full kontroll på hesten sin. På spørsmål om hva som er en perfekt dag for henne, ser hun drømmende ut i luften, før smilet former seg.

-En perfekt dag med hesten er når jeg får møkka boksen først, og så dra på trening – trening i terrenget.

Det er så mye glede med feltritt


Prestasjonspress og drømmer

En regjerende norgesmester kan føle på press om å forsvare tittelen. Det har Kristine kjent på et par år på rad. Spesielt hvis folk nevner det for henne på konkurransedagen.

-Jeg kjenner på prestasjonsangsten, men den forsvinner før start, sier Kristine mens hun saler på Eagle. Hoppa står bundet i stallgangen og er klar for en skritteøkt.

-Jeg gikk toppidrettslinje på videregående og hadde en del mentaltrening. Det hjalp veldig.

Kristine stryker hesten over nakken. Hun forteller om opplevelsen av å bli norgesmester tre år på rad, og hvor mye det betyr å kunne dele lykken med foreldrene.

-Det ble mye gledestårer. Kristine tar på hodelaget, og øynene blir litt blanke av minnene. Hun stråler når hun forteller om hesten og drømmene for fremtiden.

-Den store drømmen er VM og OL. Jeg skal dit uansett, men den største drømmen hadde vært å komme dit med Eagle, sier Kristine.

Forsiktig snur hun hoppa i stallgangen og leier henne ut. Døra er åpen og der ute venter uante muligheter. Først litt tålmodig fotografering, men så fortsetter sagaen om Kristine og Eagle, og deres vei videre.

Den store drømmen er VM og OL. Jeg skal dit uansett, men den største drømmen hadde vært å komme dit med Eagle


Kristine drømmer om store mesterskap med Eagle. (Foto: NRYF)

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Hestesport.