Jeg har mistet så mye, men jeg har også fått

Det er en solfylt fredag formiddag og er premieutdeling i FERD Comeback Cup på Gjelsten Arena i Drammen. Det er stort å vinne, men det er ikke det som gjør dette øyeblikket. Det som gjør så inntrykk er inderligheten i følelsene; det sterke, klare bildet på hva hesten betyr, hva hesten gir.

Kristine og Vicki

Drammensrytteren Kristine Langen Stokmo og hesten MHS Austerity (Je T’amie Flamenco/Diamant de Semilly, oppdretter Michael Brennan) har akkurat vunnet FERD Comeback Cup sammenlagt. To dager med stevne resulterte i en førsteplass og en andreplass og seier totalt. De har fått gå inn til premieringen aller først, Kristine har hevet pokalen, sammen har de galoppert en æresrunde. Datteren Sofie har hatt rollen som hestepasser for hesten hun deler med sin mor. Pusset, leid, holdt pusten i spenning, klappet, jublet, fått mammas rosett i hånden.

Premieutdelinger er alltid en glede å følge, den lykken og stoltheten man ser der inne på ridebanen smitter over på de som står rundt. Men denne premieutdelingen var sterkere enn de fleste - Kristines ord fra hesteryggen, hennes følelser, møtet mellom mor, datter og hest etterpå.

Kristine tørker noen tårer. Retter seg opp. Hun smiler og begynner å fortelle om sin reise med en sterk og klar, men dirrende stemme. En stemme full av følelser.

-Det har vært en ekstremt følelsesmessig helg, fastslår hun mens hun holder et godt grep i tøylene til MHS Austerity, eller Vicki som hun kalles.

Vicki derimot er helt uanfektet av det hele. Verken vinnerrosett, æresrunde eller sterke følelser er noe som får Vicki til å være noe annet enn nettopp Vicki; en stor, snill, mørkebrun irskfødt hoppe på 13 år.
Vicki er litt utålmodig, ser ikke hensikten med å bli stående der utenfor banen og vil helst følge etter de andre hestene. Drammen Ridesenter er hjemstallen til Vicki, der har Kristine henne oppstallet. Vicki sier på hestespråket at hun synes det er på tide å gå inn i stallen, på tide å sjekke om det ligger noe godt i krybben. Få litt kos, klapp og stell av sine mennesker slik hun liker det.

Men hun hører på Kristine og faller til ro mens Kristine forteller.
– Vi kjøpte Vicki for bare drøye tre måneder siden. Jeg hadde egentlig lagt opp som rytter for mange år siden og var egentlig fornøyd med det.
Kristine har drevet med hest hele sin oppvekst.
– Men det har aldri vært noe proft; jeg har ridd mye tur, jeg har hoppet litt småstevner og sånt. Det var sprang jeg syntes var gøy.

For to år siden gikk ferden tilbake til stallen. Hennes datter Sofie, som da var ti år gammel, begynte å ri.
-Da klarte ikke jeg å bare henge i stallen. Det ble en time her og en time der, et par helgekurs. Så én fôrhest, så to fôrhester. Og så tenkte vi fader heller, vi klinker til og kjøper hest, en hest til oss begge – hun hopper, jeg rir dressur.

Det var Vicki jeg ville ha

Bestemmelsen var tatt, og letingen begynte.
-Vi begynte å lete, så på Finn.no, begynte å ringe – og traff gullfuglen på første forsøk!

Kristine stopper seg selv midt i fortellingen og skyter inn når hun hører seg selv si at de valgte «den første og den beste»:
- Vi gjorde vel akkurat det som man sier man ikke skal gjøre, men…. Vicki var den første hesten vi så på. Jeg satte meg opp, - og med én gang bare kjente jeg det. Jeg red to runder, og så sa jeg at denne hesten skal jeg ha!

Kristine, som er utdannet veterinær, er godt klar over at man bør ha litt is i magen, gjøre litt research og ikke forhaste seg når det gjelder kjøp av hest. Men hun kjente i hele seg at det var rett, og da det viste seg hennes trener Ann Cathrin Lübbe og Cathrine Jerring, som er sprangtrener for Kristines datter Sofie, kjente godt til denne hesten og kunne bekrefte hennes inntrykk, var hun ikke i tvil.

Derfor gikk det hele ganske kjapt:
- Jeg reiste og prøvde på mandag, datteren min var med og prøvde onsdag. Fredag var det vetsjekk og tirsdag hentet vi henne. Det var bare rett! Jeg tenkte det idet jeg satte meg opp at dette var rett, dette vil jeg ha. Hun har masse arbeidskapasitet, men har samtidig et ekstremt lugnt hode. Hun er så snill, så snill på bunnen. For meg var det også viktig det at hun er så taktfast, det bare ligger i henne – det likte jeg så godt.

Dermed var det en ganske fersk ekvipasje som startet og gikk helt til topps i FERD Comeback Cup.

-Dette var det tredje stevnet vårt, og noe helt nytt for meg. Jeg red innenfor en rail for første gang i mitt liv seks uker før finalen, så det har vært en bratt læringskurve kan man si. Men sånn er det når man har en fantastisk hest. Da bare klaffer det!

Sykdommen som kom ut av det blå

Kristine forteller enkelt og tydelig, men de sterke følelsene er der hele tiden. De stråler ut av henne og omfavner de rundt, som en energi fra noe som er større enn en seier.

-Det blir litt ekstra, fortsetter hun med en konstrastfull nord-norsk nøysomhet i stemmen:
– Jeg fikk en alvorlig hodepinesykdom for fire år siden. Den kom kastende på meg, sånn helt ut av det blå sånn kvart over 11 på en onsdag. Jeg ble bare kjempedårlig.

Hodepinen kom brått. Og den ble der.
-Det første året lå jeg mer i senga enn jeg var på beina. Jeg er fullt utredet, de finner ikke helt ut hva det er, vel, de har gitt meg en diagnose, men vi har endt med at det er ingenting å gjøre. Det er smerter 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. På gode dager er jeg på beina, på dårlige dager er jeg ikke på beina i det hele tatt.

Hodepinen medførte et bråstopp i livet og en uforutsigbar omdirigering av kursen. Jobben som veterinær, som hun elsket, måtte hun gi slipp på.

-Jeg hadde verdens beste jobb, men jeg kunne ikke fortsette. En ting var smertene, men også det kognitive ble påvirket. Jeg kunne behandle en pasient, for så rett etterpå ikke huske hvem eller hva. Da skjønte jeg at jeg ikke lenger kunne fortsette med jobben min, det kunne gå ut over pasientene.

Det er alltid noen i stallen

Med sykdommen ble hverdagen helt annerledes for Kristine. Det å ikke lenger kunne gå til den arbeidsplassen hun elsket så høyt, det å måtte bli der hjemme, når alle andre tok fatt på dagen sin, på skole eller jobb – det var vondt og vanskelig.

-Som syk og ufør blir man fort veldig ensom. Man blir fryktelig alene der hjemme. Alle andre har noe å gå til, noe som opptar dem. Jeg var bare hjemme. Det ga meg en stor ensomhetsfølelse.

At datteren søkte til en stall og begynte å ri var det som tok henne inn på et viktig spor.

-Da begynte jeg å få dette livet i stallen i stedet. Der er det alltid noen, uansett om jeg er der på dagen eller kvelden. Det er alltid noen å være sammen med, alltid noen som tar meg imot, noen jeg kan gjøre ting sammen med. Min yngste datter Nora har også begynt å ri, jeg har dette til felles med mine barn. I stallen kan jeg gjøre noe nyttig, og de tingene jeg ikke får til, de får jeg hjelp til.

Stallen gir henne et fellesskap, og den gir aktivitet.

-I løpet av de 3,5 månedene vi har hatt Vicki, så er det 3 dager jeg ikke har vært i stallen. For jeg kommer meg i stallen. Jeg har masse god hjelp rundt meg. De dagene jeg er dårlig, så er jeg kanskje bare med, og så er det andre her som hjelper meg med arbeidet – for da klarer jeg det ikke selv. Men jeg er her.

Og å være der betyr så mye.

-Jeg kommer hit med godt humør, og jeg drar alltid herfra med godt humør. Jeg drar herfra og er varm om hjertet. Ja, så kan det være at jeg kollapser når jeg kommer hjem, men..

Hesten har blitt mitt fristed

En av dagene rett før finalen var en slik dag. Hun var i stallen, trente – og kollapset da hun kom hjem.

-På tirsdag hadde jeg ridetime. Da jeg kom hjem, gikk jeg ned for telling. Når jeg har det sånn, når jeg legger meg om kvelden og har så vondt, så er det så ille at jeg – misforstå meg rett, for jeg ønsker det jo ikke – da er det så vondt at jeg tenker at det hadde ikke gjort noe om jeg ikke våknet i morgen, for jeg klarer ikke mer smerte.

Kristine tar en stille pause, stryker hånden over Vickis mørke pels, lar øynene hvile på den blå og hvite sløyfen fra FERD.

Så fortsetter hun med lav, sterk stemme:

-Så dette handler om så mye mer, ikke om resultater, men om en ekstrem reise. Og den flaksen vi har hatt oppe i det hele. Det… det er så mye følelser – hesten har blitt mitt fristed, den plassen jeg henter energi. Den plassen, når alt er ræva – så kan jeg gå hit der jeg har hesten min, være her med masse gode folk rundt meg. Det er så godt stallmiljø her – jeg har fått så mange gode venner, jeg har fått et miljø som jeg får være med i. Som tar meg imot, som tar meg med. De som er her, det er folk jeg har blitt kjent med etter at jeg ble syk. De aksepterer meg, hjelper meg, støtter meg – og får man ikke overskudd av det, så…

Mistet – og fått

Kristines liv sporet av den gangen for fire år siden, akkurat da hun følte at livet virkelig var på plass, med familie, hus og jobb. Samtidig har livet ført henne inn på et nytt spor som gir mye.

Kristine trenger egentlig ikke bruke ord om hvor mye dette sporet betyr, for hun sier det med hele seg.

Hun bryter ut i det som er så åpenbart:
-Det er mye følelser. Veldig mye følelser!

Kristine blir overveldet når alt det hun har inne i seg kommer ut som ord. Hun smiler mellom blanke tårer.

-Livet ble ikke slik jeg så for meg, jeg har tapt så mye, men så får jeg en sjelevenn i Vicki, som er med meg og tar meg med på dette her. Så de tårene som kommer nå, de handler ikke om plassering, men om reisen hit. Jeg har fått en arena som jeg lykkes på, dette er terapien. Jeg har mistet mye på grunn av sykdommen, men jeg har også fått dette!