Hestene er alfa og omega

Eget valg

-Fra jeg var liten stod jeg jo veldig mye på ski og konkurrerte aktivt, og jeg spilte også fotball. Men i åttendeklasse måtte jeg ta et valg, forteller Johan. - Og da falt det jo naturlig for meg å drive 100 % med hest, for det var jo det som interesserte meg mest og som ga meg mest glede. Men foreldrene mine var klare på at jeg selv skulle ta valget, selv om det nok ble mye lettere for dem at det ble som det ble, smiler han bredt.

Etter videregående skole ble Johan del av familiebedriften Stall Gullik som har base på Lierskogen. Og det er her vi treffer ham en vinterkald ettermiddag i januar. For mens storesøster Victoria har valgt seg et pulserende profesjonelt hesteliv med samboer på kontinentet, ser Johan mer for seg at han på sikt sannsynligivs overtar tøylene etter pappa Geir fra familiegården.

– Jeg er jo ekstremt heldig som faktisk er født inn i en rytterfamilie, fastslår Johan. - For hest, riding, toppsport og gårdsdrift har jo vært en del av hverdagen min hele veien, og dette har vært ekstremt lærerikt for meg. Fra jeg var liten, fikk jeg muligheten til å reise rundt og oppleve store ting, og å ha hatt denne muligheten har jo være helt fantastisk. – At jeg har fått følge min far rundt og lære så mye av ham, har jeg helt klart tatt med meg videre, sier han.

Konstant i bobla

Da vi treffer sprangrytteren, har han fortsatt ikke landet helt etter de to seneste verdenscupbragdene. - For er man først toppidrettsøver, ja, så er man jo stort sett i bobla, sier Johan nøkternt. Allerede nå er karrierens første deltakelse i selveste verdenscupfinalen i Texas i april spikret, og det på aller første forsøk i seriens desidert tøffeste liga.

Et godt grunnlag ble lagt allerede i oktober foran det entusiastiske hjemmepublikummet under åpningen av verdenscupen i Oslo, og siden har det altså gått slag i slag – med to nye, sensasjonelt sterke plasseringer på rappen, først i Basel og så i Leipzig uken etter.

Men likevel tar 29-åringen seg altså ikke tid til å hvile på laurbærene. For det jo så mye som skal fikses når man først er hjemom, og ellers er det jo også alt dette andre som tilværelsen som toppidrettsutøver krever. Det er ting hele, hele veien, og ikke bare stevnevirksomhet, men også ekstremt mye planlegging og logistikk.

– Som rytter har jeg lenge hatt en slags filosofi der jeg alltid ser på en runde, og så ser jeg kanskje på den igjen to, tre, fire ganger til, og så tenker jeg ikke lenger så mye på akkurat den runden, men heller på neste, neste, neste, sier Johan.

– Og hva er så neste nå, skyter vi inn. – Jo, det er først verdenscupene i Göteborg og deretter Helsinki, og så er det finalen i Texas og deretter videre satsing mot både EM, VM og OL som et stort mål – hvis alt går etter planen da, forteller sprangrytteren.

– Men av og til så er det kanskje fornuftig å sette seg ned og tenke over hva man faktisk har opplevd, hva man egentlig har gjort, og så gå videre derfra, sier Johan og utdyper: - For det er jo spesielt, dette vi driver med. Vi lever konstant i en boble der vi fokuserer og bare går fra neste steg til neste steg til neste steg. Og det å ha nådd målet om verdenscupfinale som den tredje i familien min, det er jo ekstra stort, sier han.

Komplett rytter

– Jeg tror egentlig ikke at det har gått helt opp for meg hvor vanvittig bra de to siste verdenscupstevnene har gått, fortsetter Johan beskjedent. – Starten på dette året har jo vært ganske uvirkelig, og jeg drømte ikke at det kunne gå så bra. Det var selvsagt vanvittig gøy med førstehesten min, Harwich, og tredjeplassen i Basel. Han gjør det jo på sin måte, men han er ekstremt forsiktig og har en bra mentalitet. I tillegg så har jeg jo lært å kjenne ham godt nå og vet hvordan jeg skal ri ham, legger han til.

Men så å gjøre det på tolv år gamle Colonello som Johan kun har ridd i få måneder og Stall Gullik nå eier to tredjedeler av – og det nærmest ved en tilfeldighet, var det få som så komme. Og kanskje aller minst rytteren selv.

– Colonello gikk sitt aller første innendørsstevne under Agria Oslo Horse Show, og debuterte altså med fjerdeplass i verdenscupen i Leipzig. Dette var virkelig over all forventning, og han blir bare bedre og bedre, bekrefter Johan. – Og dette er faktisk enda mer spesielt for meg som rytter enn noe annet jeg har opplevd, smiler Johan og legger inn en tenkepause for å finne de rette ordene.

– Det jeg altså føler på nå, er jo at dette ikke bare handler om hestene, men også om at jeg er en rytter som klarer å være kapabel på forskjellige hester. Dette er ekstra givende å få til. For det første viser dette at jeg har et godt system rundt meg og har et bra tankesett, men også at hestene trives. - Kort sagt, at tingene er på plass. Og det er jo ikke bare - bare i denne sporten her, for det er jo tross alt levende dyr vi holder på med. Så at jeg har fått dette til, er jo ekstremt gøy, ivrer han.

Sin egen vei

Da vi treffer Johan på hjemmebane, er han verken til hest selv eller i full sving med å undervise andre. For før neste utenlandstur står mange presserende gjøremål på programmet.

– Først må jeg få måket ferdig hele området på gården her, og deretter må jeg grave frem et par biler fra snøen, kommer det blidt fra Johan bak rattet og spakene på traktoren. – Og deretter må jeg kjøre bort for å fylle diesel og kanskje undervise litt, legger han leende til mens han hopper ut av førersetet på traktoren og benker seg i ridehuset for en kort prat videre – etter også å ha ridd seks hester tidligere på dagen.

Som del av en rytterfamilie og de senere årene også som et stadig mer profilert medlem av toppsportens storfamilie, har 29-åringen mange inspirasjonskilder og rollemodeller å se til. Men aller viktigst for Johan har det likevel vært å finne sin egen vei. Og dette lykkes han åpenbart godt med. Han ligger nå sensasjonelt i øvre del av FEIs verdenscupliste i den vesteuropeiske ligaen , og er nå også Norges høyest rangerte sprangrytter på Longines FEIs viktige rankingliste.

– Gjennom først å ha lært enormt mye av både min far og min søster og selvsagt også fra andre utøvere som jeg respekterer og ser opp til, prøver jeg nå egentlig først og fremst å følge min egen vei, bekrefter Johan og utdyper: - For selv om jeg har vært heldig og har fått ting tilrettelagt, så har jeg også måttet lære meg å stå på egne ben og gjøre jobben selv. For den kommer jo ikke av seg selv, og det har vært viktig for meg å skape min egen identitet og mitt eget nettverk med relasjoner både til to- og firbente. Etter hvert har jeg lært meg at jeg ikke bruker energi på å tenke på hva folk synes eller mener. Jeg fokuserer heller på det jeg driver med, og på hva jeg som rytter kan få som best ut av det. Men opplever jeg at andre gir meg positiv energi, så tar jeg gjerne imot mulighetene til å forbedre meg, smiler han.

Johan tar en kort pause, følger ekvipasjen i den innerste delen av ridehuset som er på trening med Toril Hemmingby med blikket - Toril som både Johan selv og Victoria har trent utallige timer for på veien mot profflivet til hest.

– Ting går liksom ikke av seg selv, fortsetter han. - Ting må gjøres. Og livet har lært meg at hvis man skal få til noen ting, og hvis man skal gjør det ordentlig – og jeg vil at ting skal gjøres ordentlig, så må man gjøre det selv, og det skal legges 100 % i det. Og hvis man har gitt 100 % i det og lykkes, så er det jo selvsagt veldig gøy, men hvis du ikke lykkes, så må man jo tenke at okay, hva er det man kan gjøre annerledes?

Viktige støttespillere

Selv om Johan i stor grad ønsker å gå sin egen vei for stadig å bli bedre, er han tydelig på at han ikke kan lykkes alene. I ryggen har rytteren et solid nettverk, og det å være en del av det norske seniorlandslaget der alle backer hverandre opp, er også viktig.

– Jeg har mange personer i kulissene, både familien min og andre nære støttespillere, som har like mye av æren for de fremgangene jeg nå opplever, som jeg selv, slår Johan nøkternt fast. - Det er faktisk fordi de er der for meg, at jeg får tingene til. Men for meg er det også viktig at hestene er i fokus. Det er alfa og omega. De må være sunne og friske, de må være glade – happy, og de må like jobben sin. - For at de liker å konkurrere, er jo det som betyr aller mest. Mye handler jo selvsagt også om sporten og resultatene, men dette er faktisk ting som kommer nederst på rangeringslisten. At hestene på alle måter har det bra, og at de liker å konkurrere, reise og være en del av det hele, er helt avgjørende. - For uten hestene, ja, så har vi jo ingenting, smiler han. – Så for meg er det ganske enkelt de som skal være i fokus. Og In the end, legger han til, så skal de jo få være hester.