Fire norske med noe til felles
Victoria Gulliksen har skrevet historie gjennom sine fantastiske prestasjoner i Omaha, og også som første norske kvinnelige sprangrytter i en verdenscupfinale noensinne. Men også andre har vært med om å skrive norsk idrettshistorie gjennom deltakelse i dette prestisjetunge arrangementet.
Helt tilbake til 1978/ 1979 har toppsportens utøvere fra alle verdenshjørner hatt den prestisjetunge verdenscupfinalen i flere av FEIs offisielle grener som et hovedmål. Årlig kniver hestesportens beste utøvere gjennom deler av sesongen om viktige verdenscuppoeng i kvalifiseringene i de ulike ligaene verden over - helt til de beste av de mange gode samles til finaler og kroning av verdenscupvinnere.
Under årets verdenscupfinaler i dressur, sprang og voltige i Omaha, Nebraska i USA har Victoria Gulliksen nylig norsk rytterhistorie med Equine America Papa Roach. Ikke bare er hun Norges første kvinnelige rytter i en sprangfinale noensinne, men hun har også stått for fantastisk imponerende prestasjoner i møte med 1.60m-banene under årets finale - så gode at hun nå er beste norske sprangrytter i en verdenscupfinale noensinne gjennom sin 16. plass.
Mange er de som påpeker at vel er det stort å ri en verdenscupfinale, men for ryttere som kvalifiserer seg gjennom den vesteuropeiske ligaen, er det å kvalifisere seg, nesten mer krevende. For ingen møter tøffere vei til finaleplass enn i ligaen som blant andre norske ryttere hører hjemme i – med knallhard konkurranse om de få plassene fra sportens desidert beste i store, velkjente rytternasjoner som for eksempel Belgia, Nederland, Storbritannia, Irland, Frankrike, Sveits og Danmark, samt over tid ikke minst nå også Sverige.
31 år gamle Victoria Gulliksen er imidlertid ikke alene om å ha representert Norge under dette prestisjetunge arrangementet, for historisk sett har NRYF stolt kunnet sende tre andre utøvere til verdenscupfinaler, hvorav to i sprang og én i dressur.
Geir Gulliksen har deltatt i hele fem verdenscupfinaler med fire forskjellige hester, og er dermed i en særstilling blant våre norske ryttere. Allerede i 2001 deltok den meritterte sprangnestoren med 441 kvalifiseringer i verdenscupen i bagasjen, ved verdenscupfinalen i sprang i Göteborg. Her måtte han tåle en eliminasjon med den da 14 år holsteinervallaken Calido 7 (Cantus x Rasputin).
Da vi minner Geir Gulliksen som blant annet kan skilte med å ha vært tidenes eldste norske OL-deltaker i en alder av 61 på det, ler han godt. - Og ja, når du sier det, så husker jeg det selvsagt. Det var da jeg landet midt inne i et hinder i stedet for å hoppe over det, humrer han.
Adskillig bedre gikk det med rytteren som blant annet også kan se tilbake på hele 11 NM-titler som senior, under finalen i Kuala Lumpur i Malaysia i 2006. Da ble han nemlig nummer 19 i den avgjørende sisterunden i tredje del av finalen med holsteineren Cattani 17 (San Patrignano x Silvester). På den tiden var vallaken kun var 11 år.
- Iblant kunne jeg ha ønsket meg litt mer tur, både i 2006 og også senere, kommenterer Geir. – For jeg har virkelig vært litt uheldig noen ganger, så plasseringene forteller ikke alt. Men det går jo litt opp og ned, og sånn er det jo med hestesport der marginene er små, smiler han.
Verdenscupfinale nummer tre for Geir Gulliksen som nå har vært et navn å regne med i toppsporten gjennom mer enn fire tiår, kom på amerikansk jord i Las Vegas i 2009. Nok en gang var da Sundal Collier Cattani makkeren hans, og de endte som nummer 36. Dermed ble det bare start i to av de tre delene ved denne finalen.
I 2015 gikk så turen nok en gang til Las Vegas. Denne gangen var det den da 14 år gamle BWP-vallaken Edesa S Banjan (Toulon x Lys de Darmen) som fikk tilliten som makker – etter blant annet også å ha vært Geirs mesterskapshest under VM i Caen, Frankrike året før. Til sist ble makkerparet nummer 25 i finalen etter å ha gjennomført tre av de fire rundene.
- I runde to andre dag i 2015 ble jeg nummer fem – akkurat som Victoria nå ble det i Omaha, erindrer han. - Men vi burde helt klart ha hatt litt tur videre, for vi var i form, både hesten og jeg, erindrer han. Men så ble det altså bare med tre av de fire rundene, og i tillegg med omhopping på dag to.
Geir Gulliksen foreller at han også var kvalifisert til deltakelse i verdenscupfinalen i 2020. Da ble dessverre finalen avlyst på grunn av den pågående koronaepidemien og et nedstengt Europa. Og synd var det, for både hest og rytter var i godt slag.
Under fjorårets verdenscupfinale i Leipzig i Tyskland, kom derfor karrierens femte og til nå seneste start, og med den – også Geirs beste plassering så langt som nummer 18. Og da var både den da 16 år gamle VDL Groep Quatro (Quaprice Bois Margot x Caletto 1) og Geir selv i storform, så plasseringen forteller egentlig ikke alt.
- I fjor gikk det egentlig veldig bra – med flere gode runder, men den andre dagen fikk vi tolv feil, og det ødela jo selvsagt alt med tanke på sammendraget, påpeker han.
Og selv om det nå er datteren Victoria og hennes Equine America Papa Roach som har fått prøve seg i verdenscupfinalen og har høstet verdifull erfaring, har sprangnestoren ingen planer om å sette sluttstrek for egen deltakelse med sine fem verdenscupfinaler.
- Vi har fortsatt mange år foran oss i verdenscupen nå, ler Geir Gulliksen, og legger til at det eneste som nå mangler men som nok kommer, er et par nye gode hester. – Men når jeg tenker tilbake på karrieren min så langt, så er jeg veldig fornøyd med å ha kvalet inn til finale seks ganger. For det er som jeg selv og også Victoria sier – selve finalen har jo baner med samme hinderhøyde og tekniske utfordringer som vi ellers møter på femstjernersnivå. Derfor er faktisk det å kvalifisere seg gjennom den vesteuropeiske ligaen der nivået er knalltøft, det som virkelig er det vanskelige. Og at hun også lyktes så godt i sin første finale som blir som et innendørs mesterskap å regne med fire tøffe runder og med omhopping for de feilfrie på dag to, er selvsagt veldig stas, men ikke overraskende. For Victoria er så nøyaktig. Helt systematisk følger hun planen sin fra A til Å, så ingenting er tilfeldig når det gjelder henne, avslutter han stolt.
En annen norsk sprangrytter som har kvalifisert seg til og ridd en verdenscupfinale, er Tony André Hansen. Nå har han mer eller mindre lagt egne ridestøvler på hylla og fyller heller rollen som NRYF landslagsleder sprang for juniorer og unge ryttere og trener i tillegg egne elever, men er altså den tredje norske sprangrytteren i tillegg til Victoria og Geir Gulliksen som har opplevd en verdenscupfinale fra innsiden.
I 2007 representerte Tony de norske fargene under finalearrangementet i Las Vegas, USA med topphesten sin gjennom mange år, Camiro 19 (Cassini I x Lord). Med den skimle vallaken som da kun var ti år gammel, gjennomførte den daværende landslagsrytteren tre av de fire tøffe rundene og ble til slutt nummer 22 i sammendraget.
Så langt er Siril Wethal Helljesen den eneste norske dressurrytteren som har deltatt i en verdenscupfinale. Deltakelsen i finalen i s'Hertogenbosch kom i 2012 etter invitasjon fra FEI. I den avsluttende Grand Prix freestylefinalen red Siril inn til en score på 73.250 prosentpoeng med sin daværende ti år gamle DWB-hoppe Dorina (Blue Hors Don Schufro x Ragtime) og ble gjennom dette plassert som nummer tolv. Dorina er ellers hesten som vi alle husker som Sirils OL-hest fra London samme år, og som hun var nær ved å også kvalifisere til i selveste OL-finalen.
Sammen har disse fire rytterne hver på sitt vis vært med om å skape norsk idrettshistorie, og hvem vet - kanskje vi allerede neste år kan føye flere norske navn til listen?