Et spennende valg

Det hele startet på rideskolen i Askim, og med en mamma som selv hadde ridd som ung. Men etter bare kort tid på rideskolehest og med en hestekyndig mamma og stemamma med på laget, fikk Ingeborg Ruud Åle som blir 18 år i august og er siste års juniorrytter, raskt sin egen ponni.

- Jeg fikk skikkelig hestedilla fra første dag i rideskolen, og det gikk ikke lang tid før jeg fikk mast meg til min egen ponni, ler hun. - Da var jeg ni år, og var omtrent like grønn i sporten som den første ponnien min som vi kjøpte usett fra Irland. Og deretter begynte jeg å starte stevner så fort jeg bare kunne.

Familien gjorde det mulig

Men Ingeborg er ikke i tvil om hvem som har gjort satsingen på hest mulig for henne. Hjemme på gården i Askim bygget foreldrene om det gamle sauefjøset til stall, og etter hvert som både interessen og ambisjonene vokste, ble det plass til flere ponnier, og stadig også flere stevner.

– Jeg er veldig heldig som har foreldre og en stemamma som alltid har stilt opp, og som fortsatt støtter meg når det gjelder ridingen min, sier Ingeborg. - Etter hvert bygde vi egen stall hjemme og satte bokser inn i sauefjøset, så det var jo veldig praktisk, bekrefter hun. Etter hvert er det vel pappa som følger ridingen min tettest, for det er jo han som må kjøre meg til og fra stevner – og ofte selv om jeg nå bor i Sverige, forklarer hun.

Fra ponni til hest

Og etter hvert ble ponniene bokstavelig talt for små for den langbente jentungen.

- Jeg hoppet LA på de ponniene vi hadde, men vokste fra dem nokså tidlig, da jeg ble for lang i bena, smiler Ingeborg. - Heldigvis fikk jeg med meg det siste året som childrenrytter, for da solgte vi den siste ponnien og kjøpte den hvite hesten som jeg rir de større klassene på nå. Slik kom jeg tidlig i gang på hest, og er glad for det nå, for juniorårene går veldig fort.

For Ingeborg handlet det imidlertid ikke bare om å bytte fra ponni til hest. Minst like viktig var treningen som fulgte.

- Jeg red for Anders og Liselotte Lefdal i flere år på Noreødegården i Moss. Der begynte jeg å få en del av grunnridningen på plass – mens pappa trofast kjørte meg til og fra treninger, smiler hun.

Et stort valg som 16-åring

Mot slutten av ungdomsskolen foreslo rådgiveren, i samråd med pappa Thomas Åle, at Ingeborg burde vurdere Lillerudsgymnasiet med Nationell Ridsportsutbildning (NIU) som et alternativ til en norsk idrettslinje med toppidrett riding på videregående skole. Og valget skulle vise seg å forandre hverdagen til den hesteinteresserte 16-åringen.

- Jeg visste ikke egentlig hva jeg gikk til da jeg reiste til Sverige for å begynne på Lillerudsgymnasiet, forteller Ingeborg. – Men skolen ligger i Karlstad, så det er jo ikke så langt hjemmefra. Og så fikk jeg med meg Kaja Hagstrøm Lysne som er en norsk ridevenninne fra ponnitiden hjemme i Askim, og det gjorde jo beslutningen lettere, smiler hun.

Men helt enkelt var det selvsagt ikke å flytte hjemmefra.

- I begynnelsen var det vanskelig å flytte fra familie og venner, fastslår Ingeborg. – Og det var også vanskelig å forstå hva svenskene sa, men det gikk seg fort til, og vi fikk god hjelp på skolen med svensken. Nå snakker både Kaja og jeg selv godt svensk, og vi får til og med bedre skriftlige karakterer i svensk enn vi gjorde i norsk på ungdomsskolen, ler hun. – Men man må jo ta på seg mye ansvar, siden jeg også har med to hester som jeg skal passe på ved siden av skolen, legger hun til.

Livet på Lillerudsgymnasiet

Til høsten begynner Ingeborg og Kaja som er de to eneste norske elevene ved Lillerudsgymnasiet NUI, i vg3. De bor på skolens område i små internatboliger som de deler med andre elever, får fire måltider om dagen og har også hestene der. Og ridefasilitetene er også gode – med to ridehus og flere ridebaner.

- Vi er egentlig ganske mange elever på skolen, men bare syv på vår linje – fem stykker i sprang og to i dressur. Vi har fag sammen med de andre som går hestefaglige linjer, men vi som er ryttere, har vårt eget opplegg i forhold til trening, forklarer Ingeborg. - På vg1 hadde vi to treninger i uka pluss én time da vi red på skolens egne hester, mens vi trener tre ganger i uka på vg2 og vg3 for blant andre Mia Grane som er tidligere landslagstrener for ponniene i Sverige. Alle hestene som skolen eier, har gode stamtavler, så NIU avler et par egne hester hvert år, og mange av dem har gått høye klasser. - Og har man skadet hest, så får man låne hest på eget nivå, forteller hun.

Sportslige resultater

Hverdagen med flere organiserte treninger hver uke og stevnevirksomhet i tillegg til skolegang, har gitt resultater, og tidligere i år kom telefonen den dedikerte juniorrytteren hadde håpet på.

- Da lanslagleder Tom Vidar Leren Gjeldnes ringte og fortalte at jeg var tatt inn i bruttotroppen for junior i sprang, ble jeg kjempeglad. Da ble et viktig mål for meg nådd, smiler Ingeborg. – Etter dette har jeg vært på et par samlinger med juniorlandslaget. Der har vi trent for Pether Markne og gjort sosiale ting for å bli bedre kjent og styrke lagfølelsen. I tillegg rir jeg selvsagt en del stevner – omtrent fifty fifty i Sverige og Norge, og fortsatt er det pappa som kjører meg, smiler sisteårsjunioren.

Høydepunktet så langt i karrieren kom da Ingeborg representerte Norge i Nordisk Baltisk Mesterskap (NBCH) på Strömsholm i Sverige tidligere i sommer.

- Nordisk ble et viktig mål for meg og et foreløpig høydepunkt, bekrefter hun. – Jeg hadde bra runder der og er veldig fornøyd, for jeg kom til finalen og fikk også ri på laget. Nå håper jeg snart å kunne debutere i 1.45 m, slik at jeg er klar for Young Rider-tiden, legger hun til.

Neste mål

Og utviklingen stopper ikke der.

- Målet nå er først og fremst å gjøre ferdig videregående. Selv om eksamen er på svensk, skal det gå fint, for språket flyter godt nå, smiler hun. – Og så håper jeg selvsagt å utvikle meg videre som rytter, legger hun til.

– I løpet av VG2 var jeg fire uker i praksis hos Kingsrød. Der fikk jeg ri en del, og til høsten venter seks arbeidsuker i Belgia hos familien Philippaerts. Det gleder jeg meg veldig til. Samtidig gruer både Kaja og jeg oss til den dagen skolen er over. For det blir veldig rart å tenke på at tiden på Lillerudsgymnasiet da er forbi, avslutter Ingeborg Ruud Åle.

Les mer om NUI: