Cecilie og Rassin ble historiske

Foto: Helene Gjerde Aamdal, private

Cecilie (29) og ti år gamle Rassin gjør seg klare på Biri. For første gang skal de innenfor railen i en Prix St. Georges. Den gode følelsen fra i fjor, da de startet middels, er der fortsatt. Rassin hører bjella og løfter nakken litt høyere opp enn vanlig. Han er klar for å vise seg frem, som er det beste han vet. Nå skal han hente frem de ekstra gode økningene og svevmomentet som han sparer til stevnene. Han skal også ta med seg rytteren rundt innenfor railen og gi henne tryggheten hun trenger. Tårene kommer i den siste treerserien. Inn på midtlinja, hilse til dommerne - og Cecilie gråter. Det samme gjør hun som står bak kameraet og filmer. Debuten er et faktum, og hun som ikke er så glad i vise seg frem, har nå stevnets største og bredeste smil.

Cecilie Lindsø Rindseter fra Lesja og Dovre Hestesportsklubb har nettopp loset sin beste venn gjennom sin første Prix St. Georges til 60,189 % og en andreplass.

- Jeg var så glad og følte på så mye mestring. Her sitter jeg på en dølahest og klarer å få en så jevn protokoll av strenge, nederlandske dommere (Dirk de Haas og Mariska van Beuzekom) som dømmer internasjonale Grand Prix-klasser! Aurora Kimberley Van Der Velpen som vant klassen og dømmer selv, holder også til i Gudbrandsdalen. Hun hadde forberedt dommerne dagen i forveien om at det ville komme en sabla fin hest dagen etter som de måtte glede seg til å se. Dommerne hadde da googlet på nettet kvelden i forveien og spurt om det var en trekkhest, ler Cecilie.

Etter at klassen var ferdig, kom dommerne bort til henne og overøste rytteren og hesten med lovord.

- Herregud! Jeg tåler nesten ikke skryt, og er ikke god på det. Men de var blitt veldig overrasket og begeistret for hesten, og likte spesielt godt seriebyttene hans. Om vi fikk mer samling i piruettene og litt mer smidighet, ville dette bli knallbra. I protokollen står det «totally amazed». Jeg er så stolt over den hesten!

Og det er også lokallaget Ottadalen Dølahestlag som sendte Cecilie en hyggelig hilsen og et økonomisk bidrag etter helgens resultat. - Det er så koselig, og jeg blir helt overveldet, forteller hun. De er gode støttespillere og har tidligere sponset henne med startavgifter i Dølahestmesterskapet.

Forkjærlighet for de norske hesterasene

Den første hesten hun hadde ansvaret for, var faktisk onkelen til Rassin, som hun hadde som fôrhest på rideskolen i flere år. Deretter gikk hun over til en mer spretten nordlandshesthoppe, som hun red 90 cm sprang på. Som 18-åring sluttet hun på rideskolen, og kjøpte seg en fjording som hadde gått som avlshingst. - Han gikk LC da jeg overtok ham. Sammen red vi et par MC, men der stoppet både arbeidslyst og kapasitet. Han syntes ikke MB var greit, og siden jeg ønsket å gå videre, solgte jeg ham som lærehest.

Historien om hvordan hun fikk Rassin (e. Randsvarten, u. Hansine) er nokså spesiell. Hun så ham som 2-åring, da oppdretterne Per og Gerd Østrått i Sandnes hadde lagt ham ut for salg. - Da jeg så ham, tenkte jeg at dette var hesten jeg skulle ha. Han hadde kroppen og litt ekstra holdning i bevegelsene, så han var spennende. Dessverre dukket det opp noen personlige årsaker som gjorde at kjøpet ikke ble noe av.

Det angret hun bittert på.

- Det neste året tenkte jeg på ham hele tiden, og angret veldig. Jeg tenkte at den hesten faktisk kunne gjort meg friskere. Så, plutselig, en varm sommerdag på dragracebanen på Gardermoen hvor faren min kjørte løp, tikket det inn en melding fra venninna mi. Rassin var til salgs igjen. Jeg bestemte meg for å kjøpe ham der og da. I pausene ble Rassin kjøpt usett. Tre uker senere dukket han opp på Dombås.

Cecilie har nær kontakt med Per, som hun ser på som en bestefar. - Jeg prater ofte med ham. Han er så glad for at Rassin endte opp på Dombås likevel.

Han var innkjørt da han kom, og snart begynte innridningen. Ingrid Ølstad har vært med som trener fra første galoppsteg og fram til i dag. Cecilie er helt klar på at hun ikke hadde fått til noe av dette uten Ingrid og Louise Almlund. De har vist interessen og hatt kunnskapen som skulle til. - Vi gjør dette sammen, og jeg er så utrolig takknemlig for å ha dem. Det er godt å ha trenere som man stoler på, og som kjenner deg som person.

- Han har reddet livet mitt

For bak alle resultater, står det som oftest et team. I mange tilfeller er det også flere historier og utfordringer som ikke alle vet om. I Cecilie sitt tilfelle har store deler av livet hennes vært preget av en omfattende sosial angst. En angst som har vært der siden barneskolen, og som fremdeles følger henne. Disse psykiske lidelsene hemmer henne i så stor grad at hun ikke evner å være i jobb. Å trene hesten, er bare en del av det som må til for å oppnå resultatene. - Jeg må trene meg selv, og forberede meg selv. Jeg blir nesten litt emosjonell når jeg snakker om det, for det betyr så mye å ha hesten der. Han er der hver eneste dag, og som jeg må stå opp for hver morgen. Han skal ha sitt.

Selv er hun ikke i tvil om at Rassin har reddet henne. - Det er den dyreste psykologen jeg har, men han er den beste. Det er bare synd at frikortet ikke fungerer på ham, ler hun.

Men det har vært ille at Cecilie vurderte å selge bestevennen sin to ganger. Hun mistet rett og slett troen på at hun kunne klare det. - Kjøperne har stått klare begge gangene, men heldigvis blåste den store kjærligheten for hesten opp og slo vett i hodet mitt!

Takker alle rundt seg

Familien og vennene har støttet Cecilie hele veien. De vet hvor mye jobb det er. Ikke bare med hesten, men hva hun må stå i for å klare det. Å forberede seg til stevner er vanskelig nok, men etter stevnet er hun knapt fungerende i flere dager. - Da dere spurte om å få intervjue meg, ble jeg først kjemperedd. Hva skal jeg si? Men etter å ha pratet litt med dem rundt meg ble vi enige om å si det som det er. Jeg må slå et slag for psykisk helse. Etter jeg fikk barna, ble jeg også mye sterkere som person og tåler mer.

I 2017 - kun ett år etter Rassin ble kjøpt - skulle tilfeldighetene nemlig ha det til at Cecilie ble gravid, og det med tvillinger. Tiden ble benyttet til å knytte ekstra sterke bånd til Rassin, for han var unormalt opptatt av den voksende magen. Barna, som nå er seks år, rir i skritt og trav på ham uten problem. Rassin er er så forsiktig med dem. - Mannen min prøver også å ri ham noen ganger. Men jeg merker på Rassin at han ikke har like mye respekt for ham som for ungene mine, sier Cecilie og ler.

Et familiemedlem

Man kan nok trygt si at Rassin er det femte familiemedlemmet. Da Cecilie og mannen giftet seg midt i juletider for et par år siden oppe på Dovrefjell i det hun beskriver som «ei litta stiv kuling» var selvsagt hesten med opp for å være med på bilder. - Han stod rolig og ventet på tunet i hengeren under vielsen.

- Alle skulle eid en dølahest! Det er noe helt spesielt. De er rolige typer. Jo, de kan være fyrrige, og de er flokkdyr, men de er over snittet greie og trygge. Rassin er et unikum. Han er med på alt. Jeg kan kjøre oppdrag en dag med sleden full av unger på kanefart, mens jeg neste dag kan ri toerbytter på ridebanen.

Ekvipasjen har også vært med på Dølahestmesterskapet flere ganger. - Vi ble grenmester i dressur de gangene vi var med, og jeg skulle gjerne vært med i år. Men denne gangen ønsket jeg å satse mot den klassen på Gjøvik og konsentrere meg om å ri de momentene som er med i Prix St. Georges.

Dobbelt historisk

Rassin ble historisk på dressurbanen, men han innehar allerede en annen historisk tittel. Han ble nemlig den første dølahesten med kun tiere på rideprøven sin på utstilling i 2018. Det hadde aldri skjedd før. Vallaken oppnådde 1. premie og hadde også beste kjøreprøve. I tillegg ble han «dagens hest». Etter utstillingen på Stav kunne de dra hjem med den gjeveste sløyfa, nemlig en hvit rosett.

Den norske dølahesten står i fare for å dø ut, så det oppfordres til å vise vallaker for å skape mer aktivitet. Dessuten er det viktig for hestens mor og far for å kunne si mer om hvordan de avler, i tillegg til å samle inn mest mulig avlsdata om individene. - Vi trenger flere avlere. Rasen i seg selv er fantastisk, sier Cecilie.

Deler æren med Ingrid og Louise

Hun gir mye av æren for de gode resultatene til trenerne sine. Ingrid flyttet etter hvert langt fra Lesja, og da er det fint med en svipptur på en times kjøring over fjellet til Louise. Cecilie er flittig på Skype med Ingrid, og forsøker å få med seg treningene som blir holdt i Gudbrandsalen. - Jeg husker veldig godt den første kommentaren Ingrid hadde da jeg galopperte på Rassin i longen for aller første gang. «Shit, den hesten der kommer til å bli fin!». Den kommentaren er med meg. Hun hadde troen allerede fra første stund da han bare var tre år.

Ingrid bekrefter at reisen sammen med ekvipasjen fra Dombås har vært utrolig spennende og inspirerende. - Rassin viste tidlig at han har et godt hode med en super innstilling til arbeidet. Han har tre gode grunngangarter, og evne til samling. Jobben har bestått av nitidig løsgjørende arbeid, og veldig mye styrketrening, med fokus på letthet for rytterens hjelpere. Dette har Cecilie løst og jobbet med på en imponerende måte. Det viser at god ridning i et godt system gir resultater. Jeg er ydmykt takknemlig for tilliten i mange år, og gleder meg til å se hvor treningen fører dem videre.

Er du overrasket over nivået Cecilie og Rassin konkurrerer på nå?

- Nei, jeg er absolutt ikke overrasket over det, smiler Ingrid.

Også Louise påpeker hvilken kjempejobb Cecilie har lagt ned. - Rassin er et arbeidsjern med en super innstilling. Bak den prestasjonen og resultatet ligger det så mange timer med trening, planlegging og ikke minst hardt arbeid. Og jeg er overbevist om at det ikke stopper der, sier Louise med et smil.

Forholdet til Ingrid og Louise stammer helt tilbake til da hun red nordlandshoppa og fjordingen. - Jeg stoler helt og fullt på dem. Det er en kjempetrygghet. De kjenner mine problemer. De er gode på å si det som skal til for at jeg selv kan si til meg selv at det er ok, jeg starter det stevnet og så ser vi hvordan det går.

Rassin er tryggheten selv på stevner, og det er ingenting som klarer å vippe ham av pinnen. En av utfordringene på stevnene er at hun får så mye angst at hun knapt klarer å puste, og enda mindre å ri. Men du merker sannsynligvis ikke så mye på henne, med mindre du kjenner henne godt. - Jeg har levd med problemene i så mange år. Psykologen sier jeg er toppidrettsutøver fordi jeg er så god til å skjule det. Når jeg kommer hjem - da er jeg sliten. Stevnet var på søndag, i dag er det onsdag, og det er først nå jeg begynner å føle at jeg har energi.

Målet er å ri NM individuelt. På gode dager treningsdager viser Rassin god samling, og en piaff og passage som kan bli ganske bra. Kanskje lager Cecilie den første dølahesten som går Grand Prix? - Jeg har så lyst! Jeg sitter jo og trener mot det. Målet dette året var å ri et par Prix St. Georg, og så prøve oss på Intermediare. Han går øvelsene hjemme, men trenger mer styrke.

Langt skadeavbrekk

Prestasjonen blir ikke mindre imponerende når man får vite at det kun er tre år siden Rassin var ute i nesten ett år på grunn av en alvorlig skade. - Han stod i paddock og lekte med en kompis 1. mars 2019. Jeg var i Oslo, og fikk telefon om at han hadde sklidd. Først snakket dyrlegen om brudd. Han ble satt på boks, jeg reiste rett hjem. I løpet av den første måneden ble han feildiagnostisert flere ganger. Hesten begynte å oppføre seg veldig dårlig og jeg fikk en dårlig følelse av at det var noe alvorlig galt som jeg ikke klarte å slippe.

Etter den måneden fikk de time på Bjerke til scintigrafi hos Birgitte Myhre. Den oppsatte timen viste seg å være overflødig, for de hadde umiddelbart sett hva som var feil. Rassin hadde en femten cm raptur i senen som holder bakfoten i spenn.

- For dyrlegene var dette et sjeldent syn, dette hadde de nemlig sett fire ganger på tjue år. Så mens de nærmest var litt entusiastiske over diagnosen, var jeg jo kun redd for at han ikke skulle klare seg. Men det var heldigvis gode prognoser. Han måtte stå fem måneder på boks og jeg var usikker på hvordan han som var vant til å stå på utegang skulle takle det. Jeg endte opp med å låne en egen ponni til ham som kunne stå inne på skift sammen med to andre dølahester som venninna mi eier. På den måten stod han aldri alene, men hadde alltid selskap. Hovslageren fikk også en utfordring. Rassin måtte hvile foten på en spesiell måte på bakken for å bli verket. Og midt oppi alt dette, stod Cecilie med to små barn som også krevde sitt. Det var en tøff periode.

I løpet av de fem månedene var de også til hyppige kontroller på Bjerke for å se at alt gikk som det skulle. En tur som tar ca fem timer hver vei. - Det var godt å ha forsikring. Kvota mi ble brukt opp det året, for å si det sånn!

Etter fem måneder var det ikke mye å se til slagordet «kaldt hode, varmt hjerte» som dølahesten er kjent for, ler Cecilie. - Det var bare å ta på sko og hjelm. Han er et arbeidsjern! To minutter, så fem minutter, deretter ti minutter.. det var en lang og forsiktig opptrening.

1. februar 2020 var hesten friskmeldt og i full trening igjen. Cecilie ønsker å sende en stor takk til Birgitte Myhre og Bjerke. - For ei dame! Vi fikk så mye hjelp. Telefoner, mailer, bilder på Messenger - for en oppfølging! Jeg kan ikke få takket henne nok. Hun hjalp oss virkelig.

Styrkene og svakhetene

Hvordan er det å ri en dølahest? Hva er styrkene og svakhetene?

- Det letteste for Rassin er piruetter, changementer og serier. Han har en veldig god kvalitet i galoppen når jeg får gjennom hele hesten. Det svakeste er de sideførende bevegelsene. Det er en stor og massiv hest som skal flyttes på og holdes i gang bakfra. Men også det er i ferd med å løsne nå, forteller Cecilie.

Rassin er riktignok bare 154 cm i mankehøyde, men til gjengjeld er han ifølge Cecilie en diger hest. Med pipemål på 25 cm er det bare å gi opp å finne belegg. - Det finnes ikke, vi bruker ikke belegg. I sal bruker han medium bomvidde, mens han må opp i XL i hodelag, og selv da er nesereimen for liten.

Siden det ikke alltid er like lett å finne utstyr som passer, er Cecilie veldig takknemlig for at hun har blitt ambassadør for SN Hesteutstyr. Sissel Neset har blant annet hjulpet henne med å tilpasse bitt til den sorte dølahesten, som er svært følsom i munnen. Nylig ble hun også ambassadør for VL Hesteutstyr, og dette synes hun er veldig stas.

Hun forteller videre at travet er ekstremt stort å sitte på, og det er mye bevegelse i ryggen. Cecilie har diastase (delte magemuskler) etter tvillingfødselen og skal opereres snart for å få det på plass igjen. Når det er på plass blir det også lettere for henne å jobbe mer med travet.

- På tur slapper han for mye av, så der er han en snublefot.

Cecilie ler.

- Han er nedi grusen med mulen, har ti tommeltotter og snubler i de få tuene som finnes. Men på ridebanen, der er han på jobb.

En jobb han for det meste utfører ute, selv vinterstid. - Vi har tilgang til tre flotte ridehaller i nærområdet, men det tar mye tid å reise og det kommer også an på dagsformen min. Vi rir derfor stort sett ute hele vinterhalvåret, noe som fungerer veldig fint.

På grunn av operasjonen vil hun være nødt til å ta en pause på et par måneder. Planen er da at en god venninne skal trene ham og forhåpentlig starte ham i dressur under Høstfest for Dølahest 30.09 til 01.10.

- Det er godt å ha gode venner som man kan stole på - og som i tillegg er gode til å ri, avslutter Cecilie med et smil.

- Følg Cecilie og Rassin på Instagram

- Equipe: Resultatlister