Nyheter

Trondhjems Rideklub i borgergardens hovspor Publisert: 21.03.2015,  Sist endret: 21.03.2015

Trønderne kan takke en hyggelig kveld sammen med andre rideinteresserte etter initiativ av den populære rittmester Grimsgaard i 1892 for at en rideklubb tidlig ble et faktum i Trondhjem.

En god lærer

Interessen for ridning i området hadde røtter i Trondhjems Kongelige Borgergarde. Under et hyggelig aftenselskap rittmester Grimsgaard holdt for byens rideinteresserte kom han på idéen om en rideklubben. Og så tenkt, så gjort.

Rittmester Grimsgaard fra Kristiania hadde allerede vært en tid i Trondhjem da Trondhjems Rideklub ble en realitet i 1892. Han næret en varm interesse for ridning og både gledet seg over og evnet å dele den med andre. Utløp for dette fikk han via en rideskole for byens borgere. Ridehuset i Trondhjem stod ferdig allerede i 1889, og hans kurs var svært godt besøkte av både damer og herrer. Grimsgaards tanke om en rideklubb falt i god jord i Trondhjem, det var mange som hadde hestesporten nært til sitt hjerte.

Ridehuset i Trondhjem 1917.

Ridehuset i Trondhjem 1917.

Fordommer som bleknet

Men ikke alle. Idet hestesporten var en sport som de med mer velfylte lommebøker hadde mulighet til å utøve, var det flere som stemplet ridning som en snobbesport. Men disse fordommene bleknet etter hvert, og flere og flere i Trondhjem fikk øynene opp for hestene og at dette var en praktisk form for mosjon av både kropp og sinn. Norges Tekniske Høyskole satte også tidlig tiden sitt preg på byen, og blant studentene på høyskolen var interessen for ridning i vekst. En stund var det snakk om å opprette en egen avdeling for ridning ved idrettsforeningen ved høyskolen.

Dyktige ryttere

10 damer og 11 herrer hadde undertegnet generalforsamlingsprotokollen, og klubbens leder var Kaptein E. Midelfart. Grimsgaard var klubbens ridelærer uten godtgjørelse. Undervisning ble gitt to ganger ukentlig, med trening for aktive ryttere om formiddagen.

Den første tiden fant man at Grimsgaards rideskole besørget klubbens viktigste formål. Klubben og dets styre var svært fornøyde med Grimsgaards bidrag, og Grimsgaard selv forteller følgende om sin filosofi: – Mit system i rideundervisningen var da og har altid været baseret paa at bibringe eleven størst mulig individuel rytterfærdighet, inden man gaar over til den anvendte ridning.

Så flinke var Trondhjemsrytterne at besøkende englendere som via sine hotellvinduer beskuet rytterne visstnok uttrykte stor beundring for deres måte å ri på.

Grimsgaards fremgangsmåte var følgende. Først var målet «opnaaelse av en detaljeret individuel rytterfærdighet». Så red de kvadriljer, med stor iver og gode resultater. Først etter at de på denne måte hadde «lært at tumle sine gangere», gikk de over til uteridning. Grimsgaard var nok av den typen som ikke tok noen sjanser når det gjaldt hester. Første stopp på uteridning var en inngjerdet ridebane rett ved ridehuset. Så først etter det red de lengre uteritt i større avdelinger, opptil 16 ryttere i følge. Så, etter at Grimsgaard så at dette fungerte fint fikk de ri terrengritt.

Kanefart stod gjerne på programmet om vinteren. Rittmester Grimsgaard Flora, som gikk øvelser av høyere skole, var også kjørehest. Hun er bak konsul Lysholms skimmelvallak. Bak Grimsgaard sitter stallmester Kvam på dette bildet tatt i 1892.

Kanefart stod gjerne på programmet om vinteren. Rittmester Grimsgaard Flora, som gikk øvelser av høyere skole, var også kjørehest. Hun er bak konsul Lysholms skimmelvallak. Bak Grimsgaard sitter stallmester Kvam på dette bildet tatt i 1892.

Fru Karen Larsen var god

23.mai 1893 holdt klubben det som på den tiden ble kalt et «premie-hinderritt». Dette var en presisjonshoppning og en forløper til dagens sprangridning. Resultatene er ikke nedtegnet, men i en erindring forteller Grimsgaard at han trodde det var fru Karen Larsen som vant med sin hest Omyr. Denne seieren var enda mer imponerende sett i lys av at hesten hennes var et meget vanskelig og lunefullt dyr. Ved første hinder hadde hesten kastet seg til siden slik at fru Karen Larsen hang på siden av salen – som for øvrig var en damesal. Det var det som var det rette utstyret for det kvinnelige ridende kjønn på den tiden. Men Fru Karen Larsen var god. Grimsgaard forteller: – Med en beundringsverdig smidighet og raskhet kom hun sig igjen op i korrekt stilling og satte over alle hindere med glans.

Sommer og vinter stod også lange turritt på programmet, og de dro også gjerne på kanefart om vinteren.

Ingen Grimsgaard, ingen klubb

Men dette skulle ikke fortsette. Høsten 1893 pakket Grimsgaard ned ridestøvlene og vendte tilbake til Kristiania igjen. Trondhjemsrytterne sørget over dette, men hedret sin mentor med et sølvkrus for hans innsats hos dem. Uten Grimsgaard gikk det feil vei for klubben. Grimsgaard med sin sjeldne evne til å undervise var navet i klubben, og uten ham visnet klubben sakte hen. En ny instruktør ble hyret inn høsten 1893, men denne næret ikke på langt nær samme engasjement for å holde ridningen vedlike som Grimsgaard. Under generalforsamlingen 1895 bestemte så klubbens 24 medlemmer at de skulle betale kontingent som passive. I 1897 tok de steget videre og bestemte at kontingent inntil videre ikke skulle oppkreves. Nå var tiden kommet for 16 års tornerosesøvn for klubben i Trondhjem.

Med de fortsatte å ri

Men om klubben var gått i dvale, så var det ikke helt slukket for rideinteressen i byen. Den opprinnelige kretsen ble oppløst, men flere av klubbens gamle medlemmer red ivrig videre – og rekruttering skjedde også. I 1895 fikk man rideundervisning i gang igjen ved kavaleristen Overrein. Han drev rideskolen helt til 1908, da kom rittmester Grinaker og tok over.

Damene gikk lettere tider i møte på den tiden. Fru Karen Larsen trakk trolig en lettelsens sukk over dette. Likestillingen i form av sittestilling var nemlig i ferd med å bre seg blant rytterne på den tiden. Rideskjørt ble byttet ut med ridebukser. Det skal ikke stikkes under noen ridesal at enkelte var forferdet over slik ubluhet. Tenk – noen av byens damer brøt tradisjonen med å ri i damesal!

Blåste liv i klubben igjen

I 1911 begynte kaptein Grøndahl rideskole, og elevene strømmet til. Det ble klekket ut gode og interesserte ryttere, og å blåse liv i rideklubben ble diskutert, enten i form av en fortsettelse eller som en ny rideklubb.

I mai 1913 tok Grøndahl selv initiativ til et møte mellom interesserte i Harmonien. Der ble de enige om å fortsette klubben under dets opprinnelige navn. Iveren var stor, og allerede tre uker senere holdt de en oppvisning. Den bestod av kvadriljeridning, hoppning for damer, gymkhana (!) og også voltige. Utover høsten initierte klubben flere garnisonsritt der klubbens medlemmer også fikk være med – nå var det snakk om rytterfølger på opptil 40 ryttere.

Ny oppvisning ble holdt i 1914, og på 17. mai, da Grunnloven fylte 100 år, deltok en del av klubbmedlemmene i det historiske opptoget.

Så tid for konkurranser

Året etter, i 1915, fant klubben at rytterne nå var så gode at det var på tide å arrangere konkurranser. 31. mai ble en ride- og kjørekonkurranse holdt på Kongsgården. 45 deltagere og et stort publikum nøt en dag med hest og ridning. For å holde styr på det hele trengtes regler, og her kom avlsforeningen Foreningen til Hesteavlens Fremme de ivrige rytterne til unnsetning. Avlsforeningen som var stiftet i 1908 hadde utarbeidet regler som klubben kunne benytte seg av. Konkurransedagen bød på 6 klasser sprang og 3 klasser kjøring samt gymkhana. De fant det ikke hensiktsmessig å dele inn klassene etter vanskelighetsgrad, men fant derimot at en inndeling etter kjønn og stilling var mer fornuftig. Dermed ble det hoppning for offiserer, underoffiserer, korporalselever, damer og sivile herrer. Og hva gjorde de da dagen var over – jo, da var det selvsagt tid for en rytterfest i Harmonien. Det var liv i ridningen i Trondhjem!

Fra ridestevne i Trondhjem 1915.

Fra ridestevne i Trondhjem 1915.

 

X