Nyheter

Til hest og til fest i Drammen Publisert: 10.03.2015,  Sist endret: 10.03.2015

Borgergarden var historie, men Drammens Rideklub red videre på grunnvollene borgergarden hadde skapt. Det ble til hest, fest, turritt, utmarsjer, kappritt, tusenvis av tilskuere og kvinnelige krefter som slo sine mannlige jaktkolleger.

Drammens Rideklub fra 1886

Etter borgergardens død oppstod Drammens Rideklub i 1886, under kyndig ledelse av løytnant og disponent ved Møndalen Cellulosefabrik AS, Erik Bache. Han besatt like godt formannsstolen helt inntil sin død i 1940, og han var også en av medstifterne til Norges Rytterforbund. I 1895 ble aktive medlemmer utvidet fra 21 til 24. I Drammen var man imidlertid ikke like åpne som i Bergen, kvinner kunne ikke bli medlemmer, en bestemmelse som var lovfestet og som stod ved makt inntil 1947. Men ri fikk da kvinnene heldigvis gjøre – og det skulle de vise at de kunne gjøre godt også.

Konsul Erik Bache, Drammens Rideklubs leder fra 1886 til 1940. Han ble også en av medstifterne til Norges Rytterforbund.

Konsul Erik Bache, Drammens Rideklubs leder fra 1886 til 1940. Han ble også en av medstifterne til Norges Rytterforbund.

Drammensrytterne hadde sitt tilholdssted i ridehuset i byens park, et ridehus som var oppført i 1869 til den nette sum av 18 500 kroner.

Drammens Rideklub holdt til blant annet i ridehuset i Drammens Park fra 1869, bygget for å erstatte borgergardens ridehus som brant i 1866.

Drammens Rideklub holdt til blant annet i ridehuset i Drammens Park fra 1869, bygget for å erstatte borgergardens ridehus som brant i 1866.

Klubben arrangerte sitt første turritt november 1886. I så dårlig vær som nesten bare november kan by på, red de fra Drammen til Asker og så tilbake igjen over Tranby kirke.  Slike utmarsjer ble høydepunkter for medlemmene. Turene gikk ofte over 2 og 3 dager, og turenes innhold ble nøyaktig protokollert. I forbindelse med slike utmarsjer hadde de også gjerne jaktritt etter engelsk mønster. Her var det ofte også deltagelse av «repræsentanter for Byens ridekyndige Damer. Det gjaldt å få tak i revehalen – og jakten kunne gå vilt også igjennom byens gater.

Veddeløp med publikumsuksses

I 1893 ble klubben forespurt av verkseier Ragnvald Tanberg på vegne av Jagtridtklubben og De Norske Officerers Rideklubb om de kunne arrangere kapprit. De to klubbene med Oslo-tilhørighet ville i så fall være interessert i å delta i noe slikt. Drammens Rideklub syntes dette var en god ide – og 17. september fant det hele sted ved Gulskogen.

Dette stevnet satte byen på hodet. Byen var prydet av flagg, og folk strømmet til Gulskogen. På elven kom dampskip med tilskuere, og jernbanen hadde satt opp ekstratog for at alle skulle få plass. Noe slikt hadde man aldri opplevd i Drammen før, og det hele ble et av Drammens største sportsarrangement noensinne. Det var faktisk så mange tilstede at de 7 (jada, hele pressen var til stede, der var Drammes Tidende, Drammens Blad, Verdens Gang, Aftenposten, Morgenbladet) aviser som dekket begivenheten ikke våget å gjette å antall. Et forsiktig overslag var ca. 10 000, men det kan godt ha vært flere. Under alle omstendigheter ble de godt passet på av en større politistyrke og en kavaleriavdeling på 12 mann. Første løp var for hester tilhørende norske Gentlemen. De måtte også ris av slike – og fullblods var utelukket. Det ble et spennende spurt på oppløpet der løytnant Michelet vant med en halslengde på hesten Alice, en herre som senere skulle bli Norges Rytterforbunds første president. Neste løp var kun for medlemmer av Drammens Rideklubb. Her overrasket travhesten Høvding alle sammen ved å vinne i sin debut som galopphest. Overrasket var nok rytteren Chr. Lorentzen også, han hadde mistet begge stigbøylene og gikk i bakken rett etter passering av mållinjen. Stevnets høydepunkt var jaktløpet. Her deltok 20 menn og 1 dame. Det var ikke en ekte rev de halset etter, nei, her var sporet lagt opp via en svamp fuktet med anis. Men innsatsen av både hunder og hester var upåklagelig. 7 av de opprinnelige kom i mål, og aller først var den eneste kvinnelige deltageren, Ingeborg Solberg med sin Irsk Hunter. Dette stevnet ble en slik suksess at Drammen ble betegnet som landets ledende stevnearrangør. Suksess ble det også under stevnets påfølgende ball, for en festlig dag i salen ble selvsagt fulgt opp med en festmiddag. Det ble taler for ridesporten, vinnere, rideklubber, enkeltpersoner og fedrelandet før festen gikk ut i de sene nattetimer.

Egen klasse for korpulente herrer

Året etter leide klubben en ridebane på Huseby i Lier, en bane som var 875 m lang og ellipseformet. Dette fikk Christiania Væddeløpskomite fikk nyss om dette, og spurte om de i september 1895 kunne arrangere veddeløp. Det ble det – og igjen var det en publikumssukssess. Fra Drammen avgikk ekstratog med hele 43 vogner! Igjen strømmet folk til, de kom gående, ridende, syklende og kjørende i elegante herskapsvogner – alle skulle se på. Ulike løp ble arrangert, blant annet spesielt for tykke herrer – det vil si ryttere med en minimumsvekt på 100 kilo.

Rideundervisning og mot et sorgløst tiår

Drammens Rideklub solte seg i stråleglansen etter disse vellykkede kapprittene og fortsatte så med sine utmarsjer og øvelser dels i ridehuset, dels på banen ved Huseby og også i Lier og Skoger. Noen egentlig rideundervisning slik vi tenker i dag hadde de ikke – tanken var mer at enhver rytter var sin egen læremester og at man lærte av hverandre. Etter hvert kom det hele i mer fastere former, en rideskole ble startet i 1908 og kavaleriløytnant Juel lede ridehuset fra oktober til desember for undervisning og dressurtrening av hestene. I sommersesongen var det premierløytnant Morgenstierne som stod for undervisningen. Deretter ble rideskolen stengt en stund, inntil 1912 da løytnant Bjurstad kom fra Christiania Ridehus med hester og holdt undervisning et par måneder. I 1915 kom sersjant Laabye til stedet, mens hans forsøk på å drive rideskole ble begrenset av at han ikke hadde egne hester. Timene ble derfor kun enkelttimer for privatryttere.

I årene 1904 og 1905 var landet i en politisk krise og opplevde en mobilisering – det gikk utover ridningen i Drammen idet de måtte avlyse sine årlige øvelser. Først i 1906 kom de i gang med turer og veddeløp igjen. Klubben gikk da inn i et sorgløst tiår, med årlige utmarsjer og påfølgende festligheter uten hest. I 1908 lastet de 13 hester på jernbanevogner og fraktet disse til Krøderen for så å ri hjem igjen – en løsning på lange turer de gjerne gjentok, de ivrige rytterne i Drammen.

Innledningsbilde: Fra en av Drammens Rideklubs utmarsjer.

(Kilder: Norsk Ryttersports Historie av Per Otto Borgen og Drammensryttere gjennom 250 år av Per Otto Borgen)

 

 

X