Nyheter

Tid for sprang-NM Publisert: 23.05.2015,  Sist endret: 23.05.2015

Året var 1970. I seks år hadde Kongepokalen blitt delt ut til en god sprangrytter. Nå var tiden kommet for et helt eget mesterskap for å kåre landets beste ryttere.

Mens de ventet

Da forbundet ble stiftet i 1915, var H.M Kongens Pokal en viktig drivkraft. En slik pokal ble så delt ut litt i ny og ne den første tiden. Fra 1963 kom dette inn i mer ordnede former og ble delt ut til vinner av en MB/MA-klasse i sprang ved et av forbundet utvalgt stevne i løpet av året. Et mesterskap lot imidlertid vente på seg idet forbundet mente at de konkurransemessige forhold ikke lå til rette for dette. I 1964 forespurte Norges OL-håp, Jens P. Heyerdahl d.y. om muligheten for å arrangere et NM, blant annet fordi et slikt mesterskap ville være et bidrag i forhold til hans kvalifiseringsmuligheter til OL. Ryttersportsklubben i Oslo var klar til å påta seg arrangementet, men Rytterforbundet mente tiden ennå ikke var kommet. Det hadde den imidlertid gjort i 1970. Det var tid for NM.

Forberedelsene

På sprangsiden var NM omdiskutert. Hadde vi nok gode ryttere, på dette nivået, for å lage et mesterskap? Forbundet konkluderte med et ja. Drammen og Omegn Rideklubb og Larvik Rideklubb søkte begge om å arrangere det første mesterskapet. Mye talte for å legge stevnet til Drammen, men Larvik trakk det lengste strået idet Drammen akkurat da ikke disponerte gode nok baner.

Forbundet hadde behandlet statuttene og besluttet at mesterskapet skulle gå i to omganger. På den måten skulle man ha mest mulig sikkerhet for at den beste ekvipasjen ble Norgesmester. For å ikke bekymre de som hadde napp i Kongepokalen, passet forbundet på å kontakte disse for å forsikre seg om at disse ikke hadde noe imot at klassen nå gikk i to omganger.

Det første året var NM for seniorer også åpent for juniorer. Bestemmelsen gikk ut på at dette skulle være tilfelle så lenge NM gikk i MA. Ettersom avgjørelsen om å avholde et NM kom rett før utendørssesongen åpnet, bestemte man at det ikke skulle holdes noe eget NM for juniorer det året.

Mesterskapsdagen

29. august var dagen for mesterskapet. Rundt 30 ekvipasjer hadde funnet veien til Larvik Rideklubbs stevne på Hovland. 5 klasser stod på programmet. Mesterskapsklassen samlet 9 deltagere. 14 hinder i høyden 1,15 m- 1,45m skulle forseres. Banens lengde var satt til 475 m, maks tiden 71 sekunder.

En av de startende var 18 år gamle Hanne Kirkerud fra Oslo Rytterklubb. Hun hadde med seg sin 8 år gamle eks-hekkeløper, fullblodshoppen Maqueda. Hanne hadde ridd siden hun var 6 år. En landbruksutstilling med rundridning på rideskolen på Ekeberg hadde gjort uutslettelig inntrykk. Foreldrene trosset sin hesteskrekk og lot henne bli med å ridekurs. 12 år gammel satt hun også i salen på store hester hos Edvin Thorson på Ekeberg. Dette faktum samt intervjuer der hun ble funnet god nok til å begynne å ri ved Oslo da – ellers var nedre aldersgrense der 13 år. Hun ble tatt inn under vingene til Bodil Russ som en talentfull og pliktoppfyllende ung pike. – Jeg fikk blant annet ri Bodils Corona, og startet den i dressur. Så red jeg sprang for Eddie Bull, Laila Sandaas og Dag Nätterquist. I 1969 fikk jeg Maqueda. Hun løp fort nok, men var redd for beina og ville ikke hoppe gjennom hekkene. Derfor brukte hun for lang tid i luften for å være med i løp, og Kaj Sørensen ved ridehuset formidlet henne til meg, forteller Hanne.

Det var mye snakk i forkant om det at vi skulle ha et NM. Blant annet var det snakk om å prøve å få inn sponsorer. Det var stort at det var et NM, men samtidig var det for meg som en vanlig konkurranse, jeg bare red, sier Hanne.

Hinderne var høye, men Hanne var uredd. – Jeg fikk tre riv i hver omgang. I tillegg var Maqueda rask, hun trakk på hinderne og ville bare gjennom banen.

Fasit ble 24 feil og tiden 1,59,6. Det skulle gi 18-åringen det første gullet i et norsk NM. Nest best ble Kristin Swartling/Beresz med 28 feil og tiden 2.10.6. Som nummer tre kom en av Hannes trenere, Laila Sandaas. Med hesten Parnassus fikk hun 40 feil på de 2.05.5 hun var i ilden.

Kristin Swartling/Beresz tok historiens første sølvmedalje i sprang-NM.

Kristin Swartling/Beresz tok historiens første sølvmedalje i sprang-NM.

Topprestasjon i Falsterbo

-NM-gull hang høyt, men det jeg er aller mest stolt av gjennom min karriere er at jeg i 1971 red inn en syvendeplass i Vanskelig hoppning – 1,50 m – i Falsterbo. Foran meg kom OL-vinneren Hermann Schridde. Maqueda vekket oppmerksomhet, Schridde bød oss 100 000 D-mark for henne, og svenske Jana Wannius kommenterte hestens kvaliteter. Vi ble til og med omtalt i svenske aviser, forteller Hanne.

 

En syvendeplass i beste internasjonale selskap i Falsterbo, Sverige, var en topprestasjon av Hanne Kirkerud og Maqueda.

En syvendeplass i beste internasjonale selskap i Falsterbo, Sverige, var en topprestasjon av Hanne Kirkerud og Maqueda.

– Denne plasseringen gjorde at vi ble kvalifisert til derbyspringingen. Det var egentlig litt for høyt nivå for oss – jeg var 19 og Maqueda gikk sin tredje sesong som spranghest etter å ha vært hekkeløper. I trekombinasjonen kom vi helt galt inn. Jeg trodde hun skulle stoppe, men med hennes hjerte var det bare en vei som gjaldt. Vi kom oss igjennom, men da trakk jeg meg.

Har begynt å ri igjen

Etter stevnet i Sverige ble Maqueda skadet. Hun ble gitt ett år, men det ble klart at hennes tid på sprangbanene var over. Hanne fikk prøve en ny hest fra Sverige, men den fungerte ikke. – Det var meningen at jeg da skulle ta en liten pause. Men det ene tok det andre. Plutselig var nesten 25 år gått, uten hest. Så en dag ville min 5-årige datter ri. Dermed kom jeg inn i det igjen. Jeg ble instruktør ved en rideskole, og var blant annet spranglærer ved rideskolen i Lofsrud. Jeg var stolt da mine elever gjorde det godt – tanken på at mine kunnskaper, min erfaring, kunne tilføre noe. Nå kan jeg ikke forstå at jeg klarte å være uten hest, sier Hanne som i dag har en nordlandshest. – For å gjøre noe annet har jeg begynt med barokkridning. Men sprangridningen er i blodet mitt, og vi hopper også. Sporten har betydd så utrolig mye for meg, den har alltid fulgt meg. Og jeg har fulgt den – alt som har vært på TV har jeg slukt, og jeg gjør det ennå. I dag imponeres jeg spesielt av irske Bertram Allen – så ung, bare 19, og så rir han med verdens største selvtillit.

Som Hanne selv gjorde tilbake i 1970, i tidenes første NM. Hennes tanker den gang har hun til felles med både Bertram Allen og andre unge, ryttere. – Jeg ville bli verdens beste. Men ble beste i Norge – jeg er fornøyd med det også!

Men så kom 1971..

Tidenes første sprang-NM var en suksess. Deltagerne og vinnerne var verdige. Men toppen var smal, og året etter fikk man merke dette. På dette nivået var det få ryttere, og i 1971 var flere ute av gamet, deriblant Hanne som følge av hovsenebetennelse hos Maqueda. NM gikk likevel av stabelen, denne gang i Drammen. Bestemmelsene om NM var utvidet. Nå skulle ekvipasjen ha gjennomført klassen mesterskapet gikk i for å kunne delta – dette gjaldt dog ikke juniorklassen i sprang. Det skulle også være minst 5 anmeldelser.

I seniorenes sprang-NM var det først var det kun to som meldte seg. For at det i det hele tatt skulle bli noen klasse, så meldte en rytter nummer tre seg – unge Eleanor Egenes med sin lille fullblodshest Salana. Det til tross for at MA var over det nivået hun ellers red. Man hoppet altså raskt bukk over de nye bestemmelsene om å ha ridd klassen før og at det skulle være minst 5 anmeldelser i sin iver etter å arrangere et mesterskap..

Regel om minimumsvekt

Med tre startende skulle dette mesterskapet bli kort og et som man ønsket å glemme relativt fort. Klassen ble ridd i to umiddelbart etter hverandre følgende omganger. Rita Stephansen Smith og Kacique kom seg igjennom første omgang med 20 feil. Magne Johnsrud og Marina ble disket. Så var det Eleanor. – På den tiden var det en mesterskapsregel om at rytter og sal måtte veie 75 kilo. Det betød at jeg med mine 58 kilo måtte anskaffe teppe for blylodd og legge til ganske mye. Dette teppet debuterte jeg med i mesterskapet. Lille Salana fikk dermed langt flere kilo på ryggen enn hun var vant til, og disse kiloene lå helt annerledes enn rytteren – de fulgte jo ikke med. Jeg er helt sikker på at det er derfor vi fikk et styrt i et hinder og ble disket. Dette teppet for blylodd var et skammens teppe, sier Eleanor.

Dermed var to av tre deltagere ute av medaljevalsen. Rita gikk i gang med andre omgang, men hesten var ikke helt i form og hun trakk seg. På denne bakgrunn ble mesterskapstittelen hennes.

Regelen om minimumsvekt var gjeldende inntil 1983.

X