Man gjøre seg sine erfaringer når man sitter i et sekreteriat. Dette diktet fra 1972, forfattet av Aase Margrethe Kaasen og gjengitt i Rytterkontakt, forteller noe om at disse erfaringene var ganske like dengang som nå:

Å påta seg ansvaret for Sekreteriatet

er galmanns verk tror jeg trygt man kan si.

Det avhenger faktisk av resultatet

om din adminstrative tid snart er forbi.

Går det godt, ja så deler man æren.

går det skeis, legges skylden på – Stevnesekretæren.

Selvfølgelig begynner man alltid i tide

på sengen mens motparten slumrer i ro.

Du fyller med navn en tettpakket side,

at folket er villig det får man jo tro.

Du satser på dem som jobben sin gjør

enten det blåser, det regner eller snør.

Hvem kan sine ting, og hvem kommer til kort,

hvem har hjerne, hjerte og er hjelpsom,

hvem takler en uventet hestestransport

og gleder seg over at den også kom.

Hvem er villig til å selge billetter

og først høre resultatene dagen etter?

Hvor finner man tidtager, skriver og dommer,

hvor finner man den som vil ta imot penger,

hvor finnes et sted med solskinn og sommer,

hvem skal ha ansvar for målflagg og stenger.

Hvor finner man den som ikke vil stikke

hvis høyttaleranlegget begynner å klikke?

Hvem bygger en bane så man blir fornøyd,

hvem tar seg av rytter’n når denne blir tørst,

hvem bærer stativer så ryggen blir bøyd,

hvem hjelper deg virkelig når presset er størst,

hvem er det egentlig som gidder å streve

når rolig og avslappet man kan leve?

Kvelden før stevnet er alt under kontroll,

funksjonærfjes passerer forbi i en strøm.

For lengst er klokken blitt over tolv

og du hvirvles rundt i en redseslfull drøm:

Hvem har meldt hester som er delvis grønne?

Godeste, de har vært borti en nymalt tønne!

Hvorfor er banen vår så merkelig kort,

hvorfor selger vi ikke billetter lenger,

manglet vi biler til hindertransport,

er det slutt på våre vekslepenger?

Og de fin-graderte premier i alle klasser –

hvem tenkte på 3-delte førsteplasser?

Den verste kritikken kommer nok siden

og da må vi nok stå til rette.

Vi glemte å regne ut maksimumstiden,

hverken hest eller rytter rakk å bli svette.

At TV sa ja, og deretter nei

skyldtes seriefotball på Vegårdshei.

Til hest hører rytter, og til rytter hører fester,

men hvor er det pent og med mat som er god?

Vi satset på ca. 100 gjester

og vips vi hos hovmesteren oppført stod.

Så kom det bare trettini

og annulasjonsfristen vår var dessverre forbi.

«Dere betaler for 100», sa hovmesteren surt,

«a deal is a deal kjære venner».

Vi kunne ikke for at vi var blitt lurt,

det er sånt som rett og slett hender.

Neste fest helgarderes, vi vil ha sendt

3-dobbelt påmeldingskontingent.

Denne gang var det i drømme det hendte,

mon tro om vi likevel bør stille reserver?

Hvem vet hva vi egentlig har i vente

når hester og ryttere medbringer nerver.

Nei, glem at du er engstelig, glem at du er sliten,

du jobber jo for ryttersports-eliten!

Skulle stevnet vise tabber her og der,

ser vi gjerne at kritikken går til oss.

Selv kritikk kan være positivt hvis velment den er,

men la den komme støtvis, og ikke som en foss.

Arrangøren står ansvarlig, men takk og ære

at unntak fra regelen er gudskjelov været.

Aase Margrethe Kaasen, 20. mars 1972.