Nyheter

Ragnvald Tanberg – hvem var det? Publisert: 15.04.2015,  Sist endret: 15.04.2015

Horsemanship, grunntrening, kondisjon og kunnskap – det er stikkord som kan brukes om verkseier Tanberg. Denne mannen sørget for at det ble fart i norsk ryttersport i dens spede begynnelse på 1800-tallet.

En rask rytter i sivil

Ragnvald Tanberg (1856-1926) var ingeniør og verkseier  i Hurdal. Hans slekt var knyttet til landets glassindustri, og han bodde personlig i mange år på Hurdals verk. Han hadde en sterk interesse for kappritt, men ingen militær tittel. Det var de militære som først styrte skuta når det gjaldt kappritt, men i 1882 førte en henvendelse til De Norske Officerers Rideklub at de utskrev et løp for offiserer samt sivile. Det var Tanberg som ønsket dette. Han vant like godt løpet.

Dette var starten på en løpskarriere med 85 starter, 20 seire og 31 plasseringer.

En mann med en pasjon

Tanberg var drevet av en pasjon for det som på den tiden ble kalt «rask ridning». Det var hans livs største interesse. Han var en selvstendig person og fant sine egne veier. Han trente og startet hester i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og England. Han søkte seg til sentrum av kunnskapen – til Newmarket og var hos trener Elsey der. Resultatet av dette var en innsikt i treningen i veddeløpets teknikk som lå høyt over nivået ellers i Norge på den tiden.

Fra Jagtridtklubbens dager - Frøken Celina Mathiesen, MR. Coats, Verkseier Ragnvald Tanberg, Ingeniør Alfr. Stabell, Fru Alfr. Stabell.

Fra Jagtridtklubbens dager – Frøken Celina Mathiesen, Mr. Coats, Verkseier Ragnvald Tanberg, Ingeniør Alfr. Stabell, Fru Alfr. Stabell.

Tanberg var sentral i dannelsen av Jagtridtklubben i Kristiania ( les mer om denne her), men flyttet etter hvert fra hovedstaden og til Hurdals verk. Der anla han en treningsbane for innhopping av veddeløpere og for galopparbeide. Mange ryttere fikk ta del i treningen og ikke minst Tanbergs kunnskap der. Det gikk frasagn om hans prektige stall, der han hadde opptil 20 hester. Han var detaljorientert og grundig og aksepterte ikke noe annet fra andre heller. Når han transporterte sine hester med tog, overvåket han personlig at koblingene av vognene skjedde langsomt og aller helst helt umerkelig og uten støt. Han var en mann som reiste mye i sitt arbeid, og da førte han ofte med seg sin egen ridehest i sin private jernbanevogn.

Sitt arbeid og sin sterke hesteinteresse til tross, Tanberg var også en familiefar. Han giftet seg med Florence Beatrice Lowther Sinclair fra Yorkshire i 1898. Sammen fikk de fire barn.

 Interesse for avl og oppdrett

Tanberg hadde også stor interesse som oppdretter. Han var en av de første som innførte blodshester. I hans nekrolog i Våre Hester i 1926 beskrives hans innsats på dette området slik:» Nogen stor forretning blev hans hesteopdræt aldrig. Han var ogsaa den manden som gjorde arbeidet for arbeidets skyld og ikke for at gjøre forretning ut av det. Jeg husker i farten som resultat av hans opdræt et firspand han selv hadde oppdrættet og viste frem ved en hesteutstilling i 1906.»

Ikke bare lagde han gode løps- og kjørehester, men også på sprangbanene så man kvalitetshest fra Tanberg. Premierløytnant Paul Michelet, Norges første nordiske mester i sprang, red blant annet en hest ved navn Dak med stor suksess på sprangbanene.

 Innførte grunntrening, intervalltrening – og å stå i stigbøylene

Tanberg hadde sitt store virke som veddeløpsrytter, men enda større var hans virkning på norsk ryttersport. Han ga et puff til vår unge ryttersport ved å spre sin kunnskap om trening av hesten og rytteren. I Norden stod teknikken i veddeløpsridning og trening lavt da sporten økte mot slutten av 1800-tallet. Kapprittsportens første tid ble i hans nekrolog beskrevet ved at den i de første år levde under temmelig naive forhold der man la hovedvekten på selve sportskonkurransen og forsømte det som er konkurransens grunnlag – forberedelsen, treningen. Det var her Tanberg løste en oppgave. Han dro til de landene som stod for en rivende utvikling av veddeløpssporten i 1870-årene og tok med seg kunnskapen hjem. Han forstod alvoret ved sporten og at det var en sentral oppgave å møte i løpsform – både når det gjaldt hest og rytter. Han var den første som stod i stigbøylene. Han var den første som målbevisst brukte lange skrittepauser og etter hvert korte intervaller i galopp. Han var den første som fremholdt betydningen av den personlige trening. Han mente det var en synd å belaste en god hest med 1 kilo for mye hvis denne kiloen kunne tas fra rytterens dødvekt.

At Norge i løpet av 1880-årene utviklet seg raskt og kunne konkurrere med heder i utlandet er til stor del Tanbergs ære. Norsk hestesport hadde måttet vente adskillige år på sin utvikling hadde det ikke Tanberg gjort sitt arbeide i 1880-årene.

Tanberg flyttet etter hvert til Baltimore, USA, der han døde i 1926, 69 år gammel.

X