Nyheter

Johan Bojer – forfatter og rytter Publisert: 12.08.2015,  Sist endret: 12.08.2015

Johan Bojer (1872-1959) er en av 1900-tallets mest produktive norske forfattere, og hans skildringer av vanlige menneskers dagligliv defineres til å høre til blant hovedverkene i norsk litteratur. Men forfatteren fra Rissa i Sør-Trøndelag var ikke bare glad i å skrive – han var glad i hester også.

Bojers bidrag til Kristiania Rideklubs festskrift

En tid var Bojer medlem i Kristiania Rideklub. Han ble kjent med flere av klubbens medlemmer, og forfattet også en tekst i forbindelse med utgivelsen av klubbens festskrift i anledning deres 25-års jubileum i 1928. Denne teksten rommer både forfatterens kjærlighet til hesten, hans tanker om hvor positivt ridning var for kropp og sjel – og også litt om Osloborgernes syn på hestesporten sett utenfra på tidlig 20-tall. Vi gjengir her hans ord fra festskriftet:

«Som landsgut begyndte jeg å ride slik som det sig hør og bør, på utemmede unghester, og uten bissel eller sal. Naturligvis fløi de ut, men man lærte to ting, å sitte på, og åndsnærværelse både for terreng og hest.

Jeg vet ingen skjønner minner enn en lys, trøndersk sommerkveld, når man streifet innover heiene for å hente hjem hester, som gikk i flokk på beite. Det blev en ekspedisjon ut i det uvisse, verden er stor, det kunne ta et døgn, kanskje fler, men det blev en oplevelse av landskap, himmel og lys. Når man endelig får øie på flokken på en halv mils avstann, er det kanskje midnatt, men like lyst som om dagen.

Hestene ligger der i en ring rundt føllhoppen, og en av dem står på vakt med hodet mot vinden. Når hans tid er ute reiser en annen sig og løser av. Arv fra dagene på de ville stepper. Når så mennesket nærmer sig spretter de på benene og fnyser med hodet tilveirs. Den han legger bisslet på er ikke blid. Når han svinger sig op, blir det en dans rundt, og de andre danser i en ring omkring. Og så blir det trav og galopp hjemover over stokk og sten, over haug og hei, med flokken fykende omkring. Det gungrer av hover, det flagrer av faks til alle kanter. Gutten innbiller sig naturligvis at han nu leder et kavaleriangrep i slag.

Så kommer man ut i verden, og minnerne fra barndom og ungdom søker surrogater. Man blir rytter endog i den store by. Det smaker av fugl. I Oslo skal der forresten moralsk mot til å vise sig på en hesterygg. De fleste som dømmer, går nemlig til fots. Men der er den dag i dag ikke no dyr jeg er så glad i som en vakker hest, og ingen legemsøvelse fyller mig med større glæde. Jeg sier som fader Montaigne: Det er altid med fryd man svinger seg i salen og bestandig med sorg man stiger ned igjen.

Den rent legemlige mosjon er en ting for sig. Den rytmiske vellyst som gjennemrisler sinn og krop som en egen musik, det er noe bare rytteren kjenner. Man opplever landskap på jakt og på ski, men rytteren er ifølge med en kamerat som er taus og trofast.

På grunn av flytning kom jeg bare til å gi gjesteroller i Kristiania Rideklub. Men jeg minnes en kavaler der på over de sytti, den yngste av alle. Han påstod at det var hesten og ridningen, som gjorde, at han hadde så vanskelig for å bli gammel. Det var grosserer Hvistendahl. Ennu da han var otti år tumlet han sin ganger rundt i skog og mark. Den som har ridd med ham, vil minnes, at for ham var det et skjønt eventyr, like forfriskende både for sinn og sanser.”

Johan Bojers signatur fra festskrift til Kristiania Rideklubb 1903-1928.

Johan Bojers signatur fra festskrift til Kristiania Rideklubb 1903-1928.

X