Nyheter

Hvem var først? Publisert: 26.02.2015,  Sist endret: 26.02.2015

Konkurranseinstinktet sitter dypt i oss mennesker. Det er derfor er på sin plass å fortelle hvem som var først ute med rytterkorps til ære for kongelige. Oslo stikker nemlig av med premien for dette, de slo Drammen med 24 år. Men mens Det Ridende Grønne Corps i Drammen satte sin gjerning i fast system umiddelbart og deretter aldri ga seg, tok Oslo-rytterne en pause frem til Det Gule Chor ble opprettet i 1788 – og ga seg så i 1881.

En gang og ikke mer?

En vakker dag i 1749 kom den daværende dansk-norske kongen, Fredrik V, på besøk til Norges hovedstad – som da selvsagt het Christiania. Han ble møtt av «8te Friskiøtter (friskyttere) med deres Anfører James Collett i meget propre Mundurer, grøn med breede gull Galluner rigelig besatt» – i Ekebergveien. Kongen smilte fornøyd over denne stilfulle eskorten, men hverken Collett eller noen av hans kolleger kom på å gjenta bedriften.

I 1788 skjer det noe igjen

Mens ivrige Drammensere dannet Det Grønne Ridende Corps i 1773, skjedde det ikke noe mer i hovedstaden før i 1788. Da var det tid for besøk av kronprins Fredrik. Helt siden 1628 hadde det vært en såkalt borgervæpning i landet, med tvungen verneplikt. Etter hvert dukket så tanken opp på å stille opp frivillig – som i Drammen. I 1788 ble en frivillig borgervæpning med «18 værnepligtige Borgere foruden Officierer og Trompetblæsere»  opprettet i Christiania – med Christiania Kongelige Borgergarde som offisielt navn. Denne garden er imidlertid langt mer kjent under andre navn. Det Gule Chor ringer nok flest bjeller – og selv om navnet kan assosiere til sang og musikk, var ikke dette noe som inngikk i medlemmenes oppgaver. Betegnelsen «Chor» kom fra det franske ordet «corps» som uttales «kår». Faktum er at navnet Det Gule Chor oppstod i den alminnelige delen av befolkningen og ble benyttet på en nedsettende måte om disse høy-sosietets korpsene som dukket opp. Andre navn på garden er for øvrig «Livrytterkorpset» og «Det Gule Corps».

Mens den norske hær ellers var et relativt sørgelig syn i 1788 og var i forfall på alle måter, skinte Det Gule Chor som om de var fra en annen planet. Det var våpenkjole og lysegule benklær, lyseblå vest med hvite sølv-knapper, hatt med høy hvit fjær med lyseblå topp og gjerne en forsølvet sabel. Sett med våre øyne var dette nokså utstaffert, men der og da var det helt i tidens ånd. Hestens utstyr var ikke mindre formidabelt, her var det snakk om utbroderte schabracker og konkylieprydede tøyler!

Medlemmene måtte selv bekoste den mildt sagt kostbare uniformen, og selvsagt måtte de stille med egen hest og ditto utstyr. Det sier seg selv at medlemskap da ble en ganske eksklusiv affære og at rekrutteringen til dette frivillige korpset utelukkende kom fra byens fineste borgere og storkjøpsmenn. Kanskje ikke så rart at den alminnelige befolkningen følte behov for å harselere litt med navnet.. Dette ble ikke bedre med årene, begynnelsen av 1800-tallet var en av de vanskeligste periodene Norge har gått igjennom. Det var uår for bøndene og landets havner var blokkert som følge av krigene med Sverige og England. Hungersnød herjet, barnedødeligheten var høy og befolkningen ble tappet ved at soldater mistet liv i kamp eller ble tatt til fange. Samtidig hadde da noen fra sosieteten i hovedstaden råd til å velte seg i luksus og delta i Det Gule Chor. At de attpåtil var fritatt fra verneplikt og dessuten ofte tok æren fra den menige soldat ved at de fikk i oppgave å eskortere ikke bare kongelige, men også svenske krigsfanger – dette gjorde ikke at den alminnelige befolkningen så på disse eliterytterne med noe blidere øyne.

Det oppstod for øvrig et par frivillige korps til i hovedstaden, Mariboes borgerlige artillerikorps og Pløens frivillige jegere. Begge disse to opphørte imidlertid å eksistere i henholdsvis 1814 og 1821, mens Det Gule Chor red videre – i hvert fall stund til.

Kjøpmann Lars Ihle var gardist i  Det Gule Chor 1843-1853.

Kjøpmann Lars Ihle var gardist i Det Gule Chor 1843-1853.

Kongelige oppgaver og gode fester

I det herrens år 1838 fikk korpset et nytt reglement. Dette hjemlet enda mer praktfulle uniformer og en utvidelse i antallet til 24 frivillige, skjønt korpset aldri kom til å bestå av mer enn 18 frivillige samt to hornblåsere. Sjefen for korpset fikk den ærefulle tittelen rittmester, og blant medlemmene fant man igjen en lang rekke av byens rike kjøpmenn og borgere.

Korpsets hovedoppgave var å være kongelig eskorte. Korpset møtte de danske kongelige – og etter 1814 de svenske et stykke utenfor hovedstaden når de kom på besøk. De fulgte dem så inn og ble med dem under oppholdet til de  ble eskortert ut igjen. Rytterne kom til nytte ikke bare som stemningsspredere, men også ved at de manøvrerte sine hester slik at folkemengdene ble holdt tilbake der de kongelige passerte. Korpset hadde sikkert ikke mye imot å være engasjert også under oppholdet til de kongelige, som i 1815 da Carl Johan var på besøk. Han var i byen i 14 festlige dager.. Var man i Choret fikk man også sjansen til fyrstelig omgang og hoffball, og hustruen gikk fra «madam til frue» – en ære! Rittmesterne var ofte omgangsvenn med kongen – alt sammen definitivt gode frynsegoder ved et frivillig verv som også ble regnet som om det var ordinær tjenesteplikt, i tillegg til at man slapp unna med langt mindre tjenestetid!

Under krigen 1807-1814 fikk korpset også betydning ved at de brakte ut proviant til felttroppene, proviant som var samlet inn blant byens borgere. Skrittet over i en slags halvmilitær forening var tatt, hvilket også skjedde i de øvrige rytterkorpsene rundt om i landet.

Et stort øyeblikk i korpsets historie fant sted i 1875, da avdukingen av nettopp kong Carl Johan ble gjort på Slottsplassen 7. september. Alt som kunne krype og gå stilte opp – og selvsagt alt innen de militære avdelinger og borgergarder.

Denne hjelmen fra Det Gule Chor ble antageligvis brukt av Iver Christian Lund og er fra etter 1844. Hjelmen er laget i Tyskland. (Foto: Eier Oslo Museum)

Denne hjelmen fra Det Gule Chor ble antageligvis brukt av Iver Christian Lund og er fra etter 1844. Hjelmen er laget i Tyskland. (Foto: Eier Oslo Museum)

Det siste ritt

Så, i 1881 ble det ved lov fastsatt at borgervæpningen skulle opphøre – til tross for at kommunestyret frarådet dette. 8. oktober 1881 ble det slutt for Det Gule Chor. De tre offiserene med sine menige – som bestod av flere av datidens kjente menn, deriblant Nicolai Andresen (Tiedemands Tobaksfabrik) – iførte seg sine praktfulle uniformer for siste gang, steg til hest og gjennomførte en verdig avslutningsparade for kong Oscar II inne i slottsgården. Deretter red de ned Karl Johans gate og ble oppløst på Stortorvet.

Det var ikke slutt med ridning i hovedstaden selv om Det Gule Chor ble oppløst. Men i motsetning til sine ridende kolleger i Drammens Ridende Grønne Corps gikk ikke medlemmene av Det Gule Chor i gang med å videreføre sine ridende tradisjoner til å komme sammen for å ri i en rideklubb. Det skulle ennå gå noen år før noen rideklubb oppstod i hovedstadsområdet.

Så var det slutt - Det Gule Chor forlater Slottet etter sin siste parade 8. oktober 1881. (Utsnitt av akvarell av A. Bloch)

Så var det slutt – Det Gule Chor forlater Slottet etter sin siste parade 8. oktober 1881. (Utsnitt av akvarell av A. Bloch)

Forsøkt gjenopplivet

Korpset ble oppløst, men gikk ikke i glemmeboken. I 1949 stilte 12-14 unge ryttere i korpsets uniformer opp under en juleforestilling i Oslo Ridehus. Så, i 1975 var det igjen noen ivrige Oslo-borgere som ønsket å ta opp tråden. De kalte seg selv «Christianienserne», de fremskaffet noen av de gamle uniformene, de sydde nye og skaffet hester, våpen og annet utstyr på privat basis. Tanken var å eskortere kongelige, stille ved Stortingets åpning og avslutning, ri i 17. mai toget og ved andre statlige og kommunale jubileer. En strålende idé kan vi hestefrelste tenke, men det hele var kostbart og tungdrevet og offentlig støtte var det lite av. Ildsjelene klarte imidlertid å stå for en parade i forbindelse med Hærens 350 års jubileum og de paraderte også i forbindelse med feiringen av kong Olav V 75 års dag samme år i 1978.

Det ble pyntet til fest i Christiana når kongelige kom, men stemningen ble nok ikke den samme etter at Det Gule Chor ble oppløst. (Fra Ny Illustreret Tidende/Oslo Byantikvar)

Det ble pyntet til fest i Christiana når kongelige kom, men stemningen ble nok ikke den samme etter at Det Gule Chor ble oppløst. (Fra Ny Illustreret Tidende 1882/Oslo Byantikvar)

(Innledningsbilde: Rittmester Hans Fredrik Grüner var rittmester og sjef for Det Gule Chor fra 1874 til det ble oppløst i 1881. (Oljemaleri av Hans Fredrik Leganger Finne Grønn/Oslo Museum)

 

X