Nyheter

Hovedstaden kommer på (ride)banen Publisert: 20.03.2015,  Sist endret: 31.03.2015

Ridning var en sport for de få på slutten av 1800-tallet. Drev man med sånt, visste alle hvem man var. Selv i hovedstaden Kristiania visste alle hvem som red.

 Brevet som kom frem

Det finnes en historie som sier noe om dette fra slutten av 1800-tallets Kristiania, nedtegnet av en av Kristiania Rideklubs stiftere, rittmester Grøttum. Han forteller om et veddemål som ble inngått om hvorvidt et brev hvis konvolutt var adressert kun med «Rytter…sen, Kristiana» (det ble siktet til en yngre Kristiania-grosserer) ville komme frem. Det gjorde det– og det selv om det faktisk bodde så mange som 299 000 innbyggere i byen på den tiden.

Om å være kvinnelig rytter for lenge siden

Om sivile ryttere var noe man ikke så så altfor ofte, så var ryttersker et enda sjeldnere syn. Hvis noen slike beveget seg ut til hest, var det som regel alltid under ledsagelse av en eldre mannlig rytter eller en «groom». At damer red alene ble ansett som svært upassende og også farlig. At dette innebar en risiko, og da en risiko som ikke hadde noe med den faren det alltid er for å ramle av når man sitter til hest, fikk et par damer som på den tiden fant på å ri et par dagers distanseritt sammen. Ridning var et overklassefenomen, og en rød klut i øynene blant arbeidere – kvinnelige ryttere var enda verre. Disse to damene fikk oppleve dette på verste måte ved at de ble kastet sten på i det distriktet de red igjennom.

Var man kvinnelig rytter, skulle man helst ri i følge med enten en herre eller en "groom". (Bilde: fra 1904, ukjent fotograf, eier Oslo Museum)

Var man kvinnelig rytter skulle man helst ri i følge med enten en herre eller en “groom”. (Bilde: fra 1904, ukjent fotograf, eier Oslo Museum)

 

Så kom Jagtridtklubben

Terrengritt var lenge et ukjent fenomen for hovedstadens sivile ryttere. Men så ble Jagtridtklubben stiftet i 1890. Verkseier Ragnvald Tanberg var en sentral person for denne stiftelsen og han var også en naturlig leder for klubben. I denne klubben møttes det sivile og det militære – og også kvinner fikk adgang. For en kort periode klarte denne klubben å samle hovedstadens sivile og militære ryttere til flere fartsfylte jakt- og terrengritt rundt byen. De fleste større godseiere rundt Kristiania var medlemmer og stilte sine jorder til disposisjon – det samme gjorde også mindre gårdbrukere. En gulrot i tillegg til det flotte synet av et jaktfølge var nok den livlige grunneierfesten som avsluttet jaktsesongen.. På en av disse festene forteller Grøttum at en grunneier, under den verste jobbetiden, svarte på talen under middagen med følgende ord: «Ri dere så potitene spruter, jora har ingen værdi her uten i spekulasjonsøiemed».

Antrekkene var viktig – det handlet om korrekte jaktantrekk. De kvinnelige rytterne red selvsagt i damesal. En livlig avslutningsfest var forøvrig ikke den eneste sosiale sammenkomsten, de enkelte jaktdager ble gjerne avsluttet med en jaktfrokost hos en av grunneierne.

Fra Jagtridtklubbens dager - Frøken Celina Mathiesen, MR. Coats, Verkseier Ragnvald Tanberg, Ingeniør Alfr. Stabell, Fru Alfr. Stabell.

Fra Jagtridtklubbens dager – Frøken Celina Mathiesen, MR. Coats, Verkseier Ragnvald Tanberg, Ingeniør Alfr. Stabell, Fru Alfr. Stabell.

Kristiania så ganske annerledes ut på de tider, og rideveiene gikk steder der biler og bebyggelse dominerer i dag. Et populært startpunkt for rittene var Majorstuen, så til Frøen, Vinderen, Slemdal og opp mot Midtstuen. Her var det gode muligheter for en lang, frisk galopp over hele strekningen.

Fra et jaktritt på Linderud.

Fra et jaktritt på Linderud.

Jagtridtklubbens misjon ble å øke interessen for terrengridning. Klubben hadde mindre og mindre aktivitet frem mot 1904.  En begrensende faktor for klubben var at den var grunnet på en sesongaktivitet, jaktrittene fant sted i en kort og hektisk periode fra da avlingene var i hus på høsten til frost og snø kom. Klubbens virkefelt var svært spesialisert, med eksklusive mål og midler. Med  den korte sesongen i tillegg, hadde ikke klubben forutsetninger for å samle alle rideinteresserte i byen.  Klubben drev heller ingen form for organisert rideundervisning. Dette gjorde at klubben ble et samlingspunkt for ganske få og utvalgte, ryttere som allerede til en viss grad behersket det å ri.

En annen grunn til at klubben gikk mot en stille død fremfor å bli et samlende midtpunkt for den sivile rytterverden, var det faktum at Jagtridtklubben overlot jaktene til kavaleriets rideskole idet staten bevilget jakthunder til denne. Etter hvert utgjorde offiserer størstedelen av medlemsmassen og det sivile element ved jaktene forsvant. Jaktfrokostene gikk mot slutten og dermed forsvant en del av sjarmen ved denne aktiviteten. Etter hvert forsvant også hundene og dermed også jakten.

En annen årsak til at Jagtridtklubben fikk et kort liv var at klubben i stor grad var knyttet til en enkelt person, Ragnvald Tanberg. Han flyttet fra Kristiania til Hurdal, og da var det ingen til å fylle hans ridestøvler i hovedstaden. Tanberg hadde likevel satt sitt solide fotavtrykk på heste-Norge, og bidro i høy grad til at norsk hestesport utviklet seg i sterk fart fra 1880-årene.

Og nær sagt selvfølgelig – klubben ble ikke oppløst uten at det ble behørig markert. Oppløsningen i 1904 ble markert med et flott jaktritt og en påfølgende festlig fest i det Militære Samfunn.

Kristiania Rideklub tar over

Selv om ridningen i hovedstaden hadde trange kår etter oppløsningen av borgergarden i 1881, var det likevel en og annen som red videre. Etter at det Gule Chor var blitt oppløst, hadde interessen for ridning i byen blitt holdt vedlike ved de to beriderne Hetager og Christiansen i deres ridehus – i tillegg til jaktrittene til verkseier Tanberg.

Før Jagtridtklubben ble oppløst, hadde en annen klubb begynt å ta seg av den sivile ridningen i hovedstaden. Det var en mann i byen som forstod hvor viktig det var med en sivil rideklubb og som var entusiastisk nok til å stifte den – det var rittmester Jakob Grøttum.  I 1903 ble Kristiania Rideklubb stiftet. Klubbens formål var å «arbeide for ridesportens opkomst og forståelse, samling av byens rytterinteresser til felles opptreden for de civile rytteres tarv, og gjennom avholdelse av terrengritt, feltritt eller kappritt å fremme raskhet og forståelse i ridning.»

Rittmester Jacob Grøttum var initiativtager til Kristiania Rideklub.

Rittmester Jacob Grøttum var initiativtager til Kristiania Rideklub.

Ønsket ridebane og rideveier

I Trondhjem, Bergen og Drammen hadde borgergardene blitt avløst av sivile rideklubber, men dette hadde ikke skjedd i hovedstaden. En stor del av byens befolkning så ikke på rytterne med blide øyne – det at noen hadde tid og anledning til noe slik vekket forargelse. Hesteeierne mente på sin side at de kommunale myndigheter hadde et ansvar for ivaretakelse av rytternes intersser, et ansvar de tok i andre byer rundt om i Europa, men ikke i Kristiania. I et festskrift til Kristiania Rideklub fra 1928 forteller rittmester Grøttum  at «de kommunale myndigheter syntes utilbørlige til å giøre noget for å imøtekomme de krav som ridehesteiere er berettiget til å stille i en storby, når det gjelder planleggelse og anlegg av parker, gater og veier».

Herre til hest ved Akershus Slott i 1907, herr Anton Larsen. (Ukjent fotograf, eier Oslo Museum)

Herre til hest ved Akershus Slott i 1907, grosserer Anton Larsen. (Ukjent fotograf, eier Oslo Museum)

Grøttum ivret for hestesporten – og da også for de sivile rytterne. Han inviterte rideinteresserte til et møte på Grand Hotel 29. oktober 1903 der tema var opprettelse av en sivil rideklubb. Han mente en slik klubb ville ha stor betydning for den sivile ryttersportens trivsel og fremgang, det måtte en slik klubb til for å ivareta medlemmenes interesser. Det var mangel på utendørs ridebane, og med en klubb i ryggen mente Grøttum at man stod sterkere i saken om en hensiktsmessig ridebane i byens nærhet. Gode rideveier var en sår mangelvare for rytterne, og en klubb ville kunne gjøre mye for å utbedre veier og stier for de firbente ekvipasjer. Alle var skjønt enige om at disse to ting var en hovedbetingelse for ryttersportens trivsel.

Grøttums tanker møtte et takknemlig publikum – som i stor grad bestod av byens mer fornemme herrer. Det var grosserer Hvistendahl, Anker,  Meyer, Thomassen og Jørgensen, bankkasserer Jespersen, direktør Wetlesen, overrettssaksfører Lorange, konsul Ellingsen og konsul Blikstad – og frøken Agnes Mathisen – blant andre. Grøttum var en naturlig første leder, og en ivrig sådan inntil han måtte forlate hovedstaden til fordel for Trondhjemske kavalerikorps i 1904. Han overlot da formannvervet til Chr. B Lorentzen.

Kristiania Rideklub var også for kvinner, og frøken Agnes Mathiesen var en av styremedlemmene.

Kristiania Rideklub var også for kvinner, og frøken Agnes Mathiesen var en av de første styremedlemmene.

God start

Klubben hadde god grobunn og ivrige medlemmer. Å verve medlemmer var en sentral oppgave – og den lyktes godt med dette. Etter noen år hadde Kristiania Rideklubb 70 medlemmer, i 1911 over 150. Klubben jobbet hovedsakelig for å etablere rideveier og rideterreng, for byens stengater og det de syntes var lange avstander til brukbart rideterreng, vanskeliggjorde utviklingen av ridesporten. Etter hvert fikk klubben tilskudd fra kommunen til dette. De første årene fikk klubben disponere det nye militære ridehuset på Kontraskjæret. Dette nye ridehuset stod ferdig i 190o og erstattet tidligere ridehus som ble revet. Kvadriljeridning til musikk og terrengridning med sprang over steingjerder og små hinder i bakker hørte også til blant aktivitetene.  Instruksjon kunne man også få, klubben betalte en beskjeden godtgjørelse for denne tjenesten, og kjente instruktører fra denne tiden var rittmestere som Paulsen, Morgenstierne, Juel og Kildal. Klubben holdt egen instruktør helt til ca. 1920 da det dukket opp flere private rideskoler i byen slik at man kunne gå sammen om instruktøren.

Å ri var ikke nødvendigvis svært dyrt og fordret heller ikke egen hest i klubbens første år. Hadde man ikke egen hest, kunne man leie en – en times ridning innendørs kostet kr 1, mens ditto ute kostet 4 kroner. Dette var en relativt rimelig fornøyelse, og det skyldtes det faktum at det var flere ivrige kavalerioffiserer som skaffet seg såpass mange hester at disse trengte mosjonering av andre enn eieren selv også. Ridningen vokste i popularitet – både blant damer og herrer.

Kongelig støtte

Klubben var også raskt ute med å søke støtte hos de kongelige. Det ivrige medlemmet generalløytnant Thaulow hadde følt seg frem hos kong Oscar om rideveier på Bygdøy, og frydet seg over en positiv innstilling, skjønt det varte og rakk litt før det ble en realitet ut av dette i form av rideveier. Kong Haakon og Dronning Maud fikk også raskt føle trykket av ivrige ryttere, før de hadde rukket å bo en måned i landet  var de blitt vervet som klubbens høye beskyttere og æresmedlemmer. Dette medførte også kongelig tilskudd til veibyggingen – etterhvert. Dronning Maud var selv en aktiv rytter, og var så definitivt med på ønsket om rideveier.

Dronning Maud var en ivrig rytter, her sammen med Sylvia Salvesen på Bygdøy Kongsgård 1923. (Foto: Ukjent, eier Oslo Museum)

Dronning Maud var en ivrig rytter, her sammen med Sylvia Salvesen på Bygdøy Kongsgård 1923. (Foto: Ukjent, eier Oslo Museum)

Rideveier og deilige rideturer

Klubben satte av penger til å lage rideveier, man så lengselsfullt mot Bygdøy og tenkte på en ridevei og galoppbane på Hengsengen. Ankerveien ble gjort fremkommelig frem til Maridalen og Holmenkollen, det ble laget bro ovenfor Svendstuen – med materialer som kommunen skjenket klubben. Det ble laget en ny runde rundt Sognsvann samt flere andre steder, blant annet etter forslag av en av de ivrigste skogsrytterne, grosserer Waldemar Hvistendahl.

Utflukter var populært, det ble ridd til Blakstad, Lommedalen og Enebakk, det ble ridd på østsiden av byen fra Sarabråten og sørover. Gleden over jaktritt var ikke slukket ved Jagtridtklubbens stille død, og det ble arrangert forskjellige jaktritt, deriblant på Linderud. I 1907 arrangerte lubben et 30 km langt distanseritt i Asker og Bærum på vinterføre, og samme år ble det arrangert et konkurranseritt med 6 løp på Blindern.

Kristiania Rideklubs kappritt ved Blindern 1907. 2500 meter hekkeløp. K. Kildal/Fantome i tet foran Schou på Camika, T. Bache på Beauty og Kr. Juul på Chigamy.

Kristiania Rideklubs kappritt ved Blindern 1907. 2500 meter hekkeløp. K. Kildal/Fantome i tet foran Schou på Camika, T. Bache på Beauty og Kr. Juul på Chigamy.

 

Klubben slo sammen sine krefter med De Norske Officerers Rideklub og arrangerte kappritt på Etterstad – og i 1909 stod kappritt på Frognerkilen på programmet under Vinteridrettsuken.

Deltagere i Kristiania Rideklubs veddeløp på Blindern 1907. Monrad Aas, Schwartz, Chr. Aug. Giertsen, Olaf Meyer, Finne, Thorleif Bache, Karl Kildal, Kolbj. Marthinsen, Kaas, Kristian Juel, Jørgen Jensen.

Deltagere i Kristiania Rideklubs veddeløp på Blindern 1907. Monrad Aas, Schwartz, Chr. Aug. Giertsen, Olaf Meyer, Finne, Thorleif Bache, Karl Kildal, Kolbj. Marthinsen, Kaas, Kristian Juel, Jørgen Jensen.

I en del år ble det leid grunn til en galoppbane på Vestre Holmen, og etter dette fikk klubben i stand en avtale sammen med kavaleriklubben om å overta jordet syd for Vestre Gravlund til hinderridning. Da første verdenskrig ble et faktum, måtte rytterne sette hinderne til siden idet matnøden gjorde at dette jordet måtte brukes til potetdyrking – hvilket for øvrig også skjedde i selveste Slotssparken. Etter diverse forhandlinger ble jordet syd for Gravlunden igjen en ridebane inntil det senere ble tatt over av kirken for å bli gravlund.

Snørekjøring på Frognerkilen 1909. (Foto Anders Beer Wilse, eier Oslo Museum)

Snørekjøring på Frognerkilen 1909. (Foto Anders Beer Wilse, eier Oslo Museum)

I årene 1908-09 kom rideveiene fra Parkveien til Frogner og over hele Frognerterrenget i stand. Nå hadde kommunen kommet på banen og stod for en fjerdedel av utgiftene – 1200 kroner. I 1910 var Knud Dahl formann i rideklubben, og da søkte klubben kong Haakon om tillatelse til å lage rideveier på Bygdøy. Nå fikk klubben både tillatelse og et betydelig økonomisk bidrag fra monarken – i tillegg til at denne avga terreng fra kongsgårdens egen jordevei. 15. juni 1912 stod veien ferdig, til en prislapp på 10 000 kroner hvorav kongen hadde skutt inn en tusenlapp. Mye av det øvrige beløpet var et resultat av innsamlinger.

Waldemar Hvistendahl med følge på et turritt til Ringerike 1905.

Waldemar Hvistendahl med følge på et turritt til Ringerike 1905.

 

Orden og disiplin – og ridestevner

Rytterne som red i ridehuset på Kontraskjæret fikk oppleve en streng disiplin. Reglene gjaldt både i stallene, utendørs og i ridehus. Her gjaldt militær nøyaktighet og oppførsel. Hensikten var at ingen av byens øvrige borgere skulle ha noe å utsette på rytternes adferd. Etter hvert som rytterne ble dyktigere, så økte også konkurransevirksomheten og klubben avholdt etter hvert jevnlig klubbkonkurranser for medlemmer i prisridning (dressur) og sprang med «svært lette forhindringer for å gi dem rutine i å optre på bane og forberede dem for senere større konkurranser».

Tre ryttersker ved Akershus Slott i forbindelse med et ridestevne 1907. (Foto: L. Szacinski, eier Oslo Museum)

Tre ryttersker ved Akershus Slott i forbindelse med et ridestevne 1907. (Foto: L. Szacinski, eier Oslo Museum)

Når rytterne var blitt sikre i sadlen, ville de også ut for å anvende sin kunst – dermed arrangerte klubben utflukter og jaktritt, som Hubertus-ritt med revehaler. I 1916 skaffet klubben egne revehunder fra England til dette formål.

Løytnant E. B. Aaby med revehalen på jakkeslaget.

Løytnant E. B. Aaby med revehalen på jakkeslaget.

I 1914, da rytterne måtte gi opp å ri på Vestre Gravlund, mistet rytterne også muligheten til å ri på anlagte sideveier i kupert terreng ved Madsrud. Dette skyldtes forberedelser til den store utstillingen på Frogner.

Etter hvert innstiftet klubben også ryttermerker for sine medlemmer. Som med idrettsmerket ble dette delt ut i bronse, sølv og gull. For å kvalifisere seg til dette måtte man gjennom prøver i en rekke grener i den edle ridekunst.

Ridekonkurranse Akershus Slott 1907. (Foto: L. Szacinski, eier Oslo Museum)

Ridekonkurranse Akershus Slott 1907. (Foto: L. Szacinski, eier Oslo Museum)

Innledningsfoto: Ryttere i Wergelands vei 1907. (Foto: Mittet & Co AS, eier Oslo Museum)

Kilder: Festskrift til Kristiania Rideklub 1928, Oslo Ryttersportsklubbs historie 1903-1978 av Kjersti Wigen, Norsk Ryttersports Historie av Per Otto Borgen
X