Nyheter

Historien om Trulte Publisert: 30.11.2015,  Sist endret: 30.11.2015

Denne historien handler om en liten hest. Ikke en hvilken som helst liten hest, å nei, men en shetlandsponni som het Trulte. En liten hvit hest som har betydd mer for en masse mennesker enn noen annen hest.

Det hele begynte den gang far til Edvin Thorson på Ekeberg importerte 5 shetlandsponnier, 4 hopper og en hingst. En hoppe het Venus og hingsten het Prins, og de to til sammen fikk et lite hvitt føll som ble kalt Trulte. Gamle Thorson, om vi får kalle ham det, hadde ikke særlig tiltro til varebiler, slik at ponniene ble benyttet til å bringe varer rundt om i byen. Spør du bare gamle mennesker om de husker disse små hestene foran små pene vogner, og de vil sikkert kunne fortelle om disse lyspunktene i bytrafikken.

Edvin Thorsons . Foto: Ukjent/eier Oslo Museum)

Edvin Thorson hadde liten tiltro til varebiler og gikk for shetlandsponniekvipasjer i stedet. Bildet er fra 1936. (Foto: Ukjent/eier Oslo Museum)

Lille Trulte ble først solgt til en familie som skulle ha henne som kjæledegge for sine barn. Men for å sikre seg at Trulte ikke skulle komme på avveier, ble hun solgt under den forutsetning at hvis familien som fikk henne ikke kunne ha henne lenger, skulle hun tilbake til Thorson på Ekeberg.

Den andre verdenskrig kom, og det ble vanskelige tider. Like etter freden ble derfor Trulte levert tilbake til sitt gamle hjem, hvor hun ble opplært til å trekke vognene. Og så fikk hun lov til å gå sammen med «de gamle hestene» i byen.

Etter hvert som årene gikk, ble det mer og mer i trafikk i byen, og Edvin Thorson, som på dette tidspunkt hadde overtatt etter sin far, fant det ikke lenger forsvarlig å la hestene gå i byen. Å skille seg av med hestene ville han ikke, og derfor lot han dem få gresse i haven oppe på Ekeberg. Etter som tiden gikk ble folk oppmerksom på de små ponniene som gikk fredelig og spiste bak inngjerdingen. Og mange var de barneansikter som tittet gjennom hullene i nettinggjerdet. Tenk om en fikk lov til å ta på en slik hest, klappe den litt og kanskje gi de noe godt. Men så var altså dette gjerdet imellom. Men en dag så tok Trulte saken i egen «hånd» og hoppet resolutt over gjerdet og ut på verdens deiligste beitemark, den kommunale Ekebergpark, eller Ballsletta som den også ble kalt. Sammen med Trulte var også hennes lille sønn, Lucky, og de koste seg riktig godt på disse fine gressgangene. Thorson ble riktig engstelig da han oppdaget dette, og var redd for kommunens vrede. Da så bygartner Flood dukkket opp på sin aftentur og oppdaget hestene på hans fine, grønne gress, var han full av beklagelser. Men samtidig hadde Trulte og hennes sønn åpnet hans øyne for at dette nettopp var noe som Oslo trengte, en park med levende dyr i.

Etter en tid ble det besluttet fra kommunalt hold at hestene skulle få lov til å gå i fred ute i parken. Men nu ble folk for alvor klar over hestenes eksistens, og de fikk brødskalker og klapp etter alle kunstens regler. Men barna var ikke lenger bare fornøyd med å kjele for dem, nu ønsket de også å få sitte på ryggen av den pene hvite hesten. Så løp de ned til Thorson og ba tynt om de ikke kunne få låne hodelag, slik at de kunne ride på dem. Snart ville alle barna ride, og til slutt ble etterspørselen så stor at Thorson importerte 6 exmoorponnier, ansatte ridelærer og dermed var ponniridning for barn i gang.

En landbruksutstilling på Ekeberg i 1958 gjorde at enda flere ville ri på Thorsons ponnier. (Foto: Dagbladet/eier Norsk Folkemuseum)

En landbruksutstilling på Ekeberg i 1958 gjorde at enda flere ville ri på Thorsons ponnier. (Foto: Dagbladet/eier Norsk Folkemuseum)

Med den store landbruksutstillingen på Ekeberg i 1958 ble tilgangen på rideglade mennesker enda større, og Thorson måtte kjøpe flere ponnier og også noen store hester. Og snart gikk det flere timer hver dag, hvor Trulte gikk som tethest.

 det ble rideskole. (Foto: Johan Brun/eier Oslo Museum)

Snart ble det daglige ridetimer på Ekeberg. (Foto: Johan Brun/eier Oslo Museum)

Tiden gikk og mange hadde fått sin første såre bakende på Trultes rygg, men den lille hesten hadde blitt dem en så god venn at de blåste såre knær, hender og bakdeler en lang marsj bare de kunne få være sammen med sine firbente venner. Vinter som sommer gikk hestene med små barn på ryggen og så ble tanken om et ridehus vekket og de som for mange år tilbake hadde sagt ja til hester i parken, gav også sitt samtykke til at de fikk et hus å gå i om vinteren også, og i 1964 ble ridehuset på Ekeberg innviet. Den første hest som på åpningsdagen satte sine høver i den fine flisen var nettop Trulte, for anledningen med en stor gulrotkrans om halsen. Og den lille hvite hesten som var årsak til at så mange barn fikk lære hester å kjenne, fikk gå æresrunde.

Det som begynte med en ponni på vift, ble snart en rideskole med ridehus. (Foto: Dagbladet/eier Oslo Museum)

Det som begynte med en ponni på vift, ble snart en rideskole med ridehus. (Foto: Dagbladet/eier Norsk Folkemuseum)

Men hvorfor alt dette om den ene lille hesten? Jo, hvis jeg får lov så skal jeg fortelle deg litt om hvorfor jeg er så glad i denne hesten også.

Som liten gutt var jeg så heldig å bo like i nærheten av Thorson, og min far tok meg ofte med på tur bort i parken hvor vi så på hestene gjennom gjerdet, og hvor jeg for første gang fikk lurt en liten en liten brødskalk inn til hesten. Litt redd var jeg jo, men da jeg kjente den forsiktige, bløte mulen ta brødstykket fra hånden min var all redsel som blåst bort. Og hadde far og jeg gått dit ofte før, så ble det enda oftere etter dette.

En dag var jeg så heldig å treffe sønn til Thorson, og vi kom i prat som gutter flest, og en dag var jeg plutselig innenfor gjerdet. Det var litt av en følelse kan du tro. Og så fikk vi låne hodelag, ingen sal, for skulle jeg lære å ri, så måtte det skje barbak, sa sønn til Thorson. Og slik gikk det til at jeg fikk min første ridetur på Trultes brede rygg. Etter som tiden gikk fikk jeg lov til å ta små turer på egen hånd. Du verden for en følelse. Jeg eide hele verden, og bare hesten «min» og jeg bodde her oppe på de store grønne slettene. En gang hadde vi tuslet rundt inne i skogen, og jeg var blitt gruelig sår i baken. Jeg hadde lest i guttebøkene at cowboyene steg av hestene og hvilte, og da kunne vel jeg også. Og så var jeg plutselig Roy Rogers og Trulte var Trigger, og vi hadde ridd langt, så nå måtte vi hvile. Og der oppe på sletta (hvor sprangbanen er nå) steg jeg ned fra min stolte ganger og la meg ned i gresset. Trulte ruslet stille og rolig rundt meg og gresset, og jeg lå og tittet opp på skyene og den blå himmelen og tenkte at slik måtte det være når man hadde det aller best. Men snart måtte «Roy Rogers» hjem til middag, og timene sammen med lille Trulte gikk så altfor fort, Hun var blitt min aller beste venn.

Men jeg får vel stoppe for denne gang, og heller fortelle mer en annen gang.

Tiden gikk, og i 1965 syntes Thorson at Trulte skulle få «gå av med pensjon». I to år ruslet hun så fritt omkring på gresset i parken som hun hadde startet med for mange år siden. I de årene hun levet fikk hun hele 20 føll, og det siste var en liten artig sortkrøllet tass med navnet Bonny.

Trulte fikk 20 føll gjennom årene - Lucky var et av dem. (Foto: Privat)

Trulte fikk 20 føll gjennom årene – Lucky var et av dem. (Foto: Privat)

Men Trulte var i 1967 hele 34 år gammel, og en dag kom hun like stille og rolig inn på tunet hos Thorson som hun pleide, la seg stille ned på bakken og døde her hvor hun hadde hatt det så godt. Hun hørte hjemme i parken, og her ble hun også begravet. Men hadde hun ikke nesten fortjent en liten statue over graven sin fra oss hestevenner, vi som har lært å sette pris på hesten som venn, og ikke minst for det hun har betydd for ridningen oppe på Ekeberg? Er du enig med meg så kunne det være fint om vi kunne klare no’ slikt.

Ja nu får jeg slutte, men jeg skal love å fortelle mer om Trulte en annen gang.

Trulte. En liten hvit hest som har betydd mer for en masse mennesker enn noen annen hest. (Foto: Privat)

Trulte. En liten hvit hest som har betydd mer for en masse mennesker enn noen annen hest. (Foto: Privat)

Etter tekst av H.H. Thorbjørnsen (Hasse Thorbjørnsen) i Rytterkontakt nr. 1 1970

Venus - også et av Trultes føll som fikk leve et langt liv og som har betydd mye for mange. (Foto: Privat)

Venus – også et av Trultes føll som fikk leve et langt liv og som har betydd mye for mange. (Foto: Privat)

Epilog

Bak initialene H.H. Thorbjørnsen står Hans Henrik –  Hasse – Thorbjørnsen – Hasse er forfatteren av denne historien om Trulte. Som en liten 6-åring på begynnelsen av 50-tallet fant han veien bak gjerdet og inn til et hesteliv, trygt geleidet av Trulte. Dette ledet videre til mer ridning, tid som instruktør ved Ekeberg, han var med på å stifte Ekeberg Rideklubb – han tegnet klubbens emblem, så fortsatte det med hest i Kløvhestkompaniet, utdannelse på Strømsholm og medlemsskap i De Norske Officerers Rideklubb.

Etter hvert har det blitt noe mindre hest på Hasse, men minnene er levende og kjære. I dag er Hasse Thorbjørnsen bosatt på Tolvsrød utenfor Tønsberg.

Les om grosserer Thorsons import av shetlandsponnier på 30-tallet – opphavet til Trulte – her.

 

Innledningsbilde: Trulte med en av sine mange ryttere – Hanne Kirkerud. Trulte var starten på Hannes ridekarriere; Hanne ble 18 år gammel landets første norgesmester i sprang i 1970 på fullblodshesten Maqueda. (Foto: Privat)
X