Nyheter

Fremad – med den raske ridning Publisert: 09.03.2015,  Sist endret: 09.03.2015

De norske ridende soldater var fornøyd med å få sin rideskole og sin hestegodtgjørelse. Men de ville mer – de ville ri fort. « Men et rytteri vil ikke alene lære ridning; det vil øve det lærte i frit felt; thi den sande hestkriger smiler ad en cirkus og higer efter den ridning som krigen fordrer» skrev rittmester Brock, stifter av De Norske Officerers Rideklub, en dag i 1881.

De første kapprittene

Det første registrerte kappritt i nyere sted fant sted på Gardermoen en høstdag i 1864. Kavalerioffiserer stod bak dette, og de gjentok et slikt kappritt 10 år senere. Da det tredje løpet gikk av stabelen i 1877, var det snakk om et hinderløp over en engelsk mil der man red i engelsk sal med sabel og kartusj – og hestene gikk på stang. Interessen for å ri fort økte, og i 1878 hadde selveste kong Oscar II satt opp en pokal til vinneren av et hinderløp – som var for offiserer. Flere løp kom til, på Gardermoen og på Etterstad.

 De Norske Officerers Rideklub

24. august var det igjen tid for et kappritt. Dette var et distanseritt på litt over 22 kilometer. Selveste kronprins Gustav deltok – han var rittmester i det norske kavaleriet og viste stor interesse for en tidsmessig ridning i feltet. Ikke bare deltok han, han var også en som tok initiativet til dette som var det lengste kapprittet som hadde vært i landet til da. Selv red han en stor, brun engelsk hoppe på 1,69 m ved navn Favourite i rittet. Navnet og byrden til tross – raskest var løytnant Dehli med den svenske hoppen Dudu på 1,54 m. Disse to gjennomførte på tiden 45,07. Kongen ble en god nummer tre i rittet.

Kronprins Gustav ivret for feltmessig ridning og han ble utnevnt som De Norske Officerers Rideklubs høye beskytter. (Foto: L. Szacinski/Oslo Museum)

Kronprins Gustav ivret for feltmessig ridning og han ble utnevnt som De Norske Officerers Rideklubs høye beskytter. (Foto: L. Szacinski/Oslo Museum)

Samme kveld inviterte daværende premierløytnant H.A. Brock til å samles i messebygningen til det Oplandske Ridende Jægerkorps. Der ble 12 offiserer under festmiddagen ble enige om å stifte en klubb som skulle støtte og utvikle militær ridning i fri felt – De Norske Officerers Rideklub (DNOR). Kronprins Gustav syntes også dette var en strålende idé og ville medvirke til rideklubbens viktige formål ved å stå som dens beskytter i tillegg til å gi et årlig økonomisk bidrag.

Premierløytnant og rittmester H. Brock var stifter og første leder av De Norske Officerers Rideklub.

Premierløytnant og rittmester H. Brock var stifter og første leder av De Norske Officerers Rideklub.

Fremad!

Formålet  med DNOR var enkelt og storslagent: «Ved afholdelse af kapridt at virke til dristighed, raskhed og forstand i ridning.». Klubbens slagord var enda enklere, men like innholdsrikt: «Fremad!».

Fra kappritt på Etterstad i 1908. (Foto: Herman Christian Neupert/Norsk Folkemuseum)

Fra kappritt på Etterstad i 1908. (Foto: Herman Christian Neupert/Norsk Folkemuseum)

Denne rideklubben fikk raskt stor tilslutning, større enn det dens opprinnelige medlemmer hadde tenkt seg. Fra store deler av Forsvaret kom det til medlemmer. Flere og flere offiserer skaffet seg ridehester. Kravene til både hester og ryttere økte, derfor ble behovet for gode hester større. Hester ble importert fra Sverige, Tyskland, England, Danmark og Irland. Oberst A. Maurer var en offiser som bidro sterkt til at det ble flere gode hester i landet, han kjøpte inn en rekke gode hester fra Widtsköfle i Sverige. Denne fremgangen hadde betydning for det norske kavaleriet sett under ett – fra statens side hadde de i utgangspunktet både et slett materiell og kort øvelsestid, men de norske kavalerioffiserene holdt seg oppe både når det gjaldt hestemateriell og ridning takket være kapprittsporten.

Snørekøring på Frognerkilen 1909. (Fotograf: Anders Beer Wilse/Oslo Museum)

Snørekøring på Frognerkilen 1909. (Fotograf: Anders Beer Wilse/Oslo Museum)

 Store ord om sterk lidenskap

De norske offiserene som var engasjert i kappritt var i sannhet engasjert. De glødet for den raske ridning. Ordene de brukte om dette var store, grunnene til å trene mot og delta i kappritt var viktige. Det var ikke bare for moro skyld, nei ferdigheten, motet, dristigheten – det var slikt som avgjorde det hele når de skulle komme til å stå overfor de virkelige oppgaver i krig. Brock sier videre: «Der existerer ingen grunde, som kan fritage kavaleristen for de store rideøvelser. For gammel, for tung, for tungbygget eller for spæd hest, for farlige øvelser – undskyldninger, der falder døde og magtesløse til jorden alene af den grund at fienden respekterer dem ei. Heller ikke duer det at sige: «Var det krig, saa skulde jeg ogsaa ride saa hurtigt, saa langt, saa dristigt!» nei, aldeles ikke; … fra skryd til daad er der et stort sprang. Har man ikke indøvet det paa forhaand, saa gjør man det ikke, naar det gjælder – af den simple grund, at man ikke kan det. Den, som elsker sit kald, han kan ikke leve dets forpligtelser foruden; og rigt lønner pligtopfyldelsen sig! Den der kan gjøre, og er vant til at gjøre adskilligt i fred, han vil gjøre det utroligste i krig.»

Ridehus ikke noe for disse karene

Det var ut i naturen de aller helst ville. I  DNORs Rytterkalender av 1881 beskriver Brock denne lysten slik: «Glad som fuglen i luften kan man altså hengive sig til ryttersporten. Hvad mere henrivende end på en rigtig spræk hest at jage du i skog og mark og øve sig i at komme frem overalt; for hver hindring man lykkes at passere, væmmes man stedse mere og mere ved tanken på den så almindelige junken i kort gallop efter de ensformige landeveje, i de ofte søvndyssende volter eller det fængselsmessige ridehus… Den evige samling, Paradensitz og Schenkelklining, hvor modsat er ikke dette til det begejstrede fremad der skal tone i kavaleristens indre. Den lette kavalerist må have kosakken, gaukoen eller den engelske huntsman til forbillede.»

Kapprittstevnene ble raskt populære. Her har Fridtjof Nansen møtt opp til hest ved et kappritt på Etterstad i 1908. På tribunen ved siden sitter de kongelige. (Foto: Herman Christian Neupert/Norsk Folkemuseum)

Kapprittstevnene ble raskt populære. Her har Fridtjof Nansen møtt opp til hest ved et kappritt på Etterstad i 1908. På tribunen ved siden sitter de kongelige. (Foto: Herman Christian Neupert/Norsk Folkemuseum)

 Full fart videre

Kapprittene bestod av flatløp, hinderløp, terrengritt, steeplechase og distanseritt. I 1893 arrangerte DNOR også et hinderritt – en sprangridningsklasse over faste hinder som mur, voll, gjerde og hekker på Kontraskjæret i Kristiania. Både kong Oscar II og hans dronning Sophie var tilstede og kastet glans over denne begivenheten, og kongen hadde også satt opp en meget fin ærespremie.

Etterhvert ble også sprangridning innlemmet som konkurranse. Her fra Akershus i 1907. (Foto: L. Szacinski/Oslo Museum)

Etterhvert ble også sprangridning innlemmet som konkurranse. Her fra Akershus i 1907. (Foto: L. Szacinski/Oslo Museum)

Kong Oscar II og hans dronning Sophie, her avbildet under deres besøk på gården Skinnarbøl i 1885, bivånet DNORs første sprangstevne på Kontraskjæret i 1893. (Foto: Marie Rustad/Oslo Museum)

Kong Oscar II og hans dronning Sophie, her avbildet under deres besøk på gården Skinnarbøl i 1885, bivånet DNORs første sprangstevne på Kontraskjæret i 1893. (Foto: Marie Rustad/Oslo Museum)

Kappritt bredte også om seg geografisk. Throndhjemske Ridende Jægerkorps holdt kappritt, Det Norske Traver-Selskap hadde travritt på Slependen, Drammens Rideklub og Bergen Rideklub arrangerte kappritt og det ble også gjennomført lange utmarsjer og rideturer. Høsten 1883 red løytnant Helgesen en fin tur fra Kristiania til Arendal tur retur! Norske ryttere deltok også i utlandet, deriblant den kommende første presidenten i Norges Rytterforbund, Chr. Fr. Michelet som deltok i kappritt i Gøteborg i 1883, rittmester Wiel Gedde som red Kristiania-Wien 1905 og rittmester Smith-Kiellands ritt fra Brüssel til Ostende 1902. Når kapprittene ble arrangert langt unna, fordret det transport av hestene med jernbane. I en periode oppnådde rytterne å få fraktmoderasjon, men dårlige konjunkturer førte etter hvert at denne fordelen gikk tapt.

Rittmester Wiel Gedde, 1900. (Foto: A.L. Olsen/Oslo Museum)

Rittmester Wiel Gedde, 1900. (Foto: A.L. Olsen/Oslo Museum)

 Må ri fort for å være noe tess

I 1894 ble det arrangert «Skandinavisk kappritt» på Slependen, og flere ulike løp under Nordisk Vinteridrætsuge 1903 var en ubetinget suksess med stort oppmøte av hovedstadsinnvånere på den midlertidige veddeløpsbanen på Frognerjordet. En fast bane var imidlertid sårt etterlengtet for klubben. Chr. Fr. Michelet gikk i gang med å realisere en plan om en fast veddeløpsbane i 1913, og i 1921 ble banen innviet. Michelet var en ildsjel for den raske ridning, han bidro økonomisk til banen på Gardermoen og hans engasjement i saken beskrives godt via hans egne ord i anledning DNORs 50 års feiring i 1930: « Klubben har hatt meget å kjempe med – å gjøre det begripelig for alle, ikke minst for de militære myndigheter, at den raske ridning er en nødvendighet i en armé, at enhver rytterofficer må være en rask rytter, ellers er han ikke noe tess.»

Rittmester Christian Fredrik Michelet, tidlig medlem i DNOR og etterhvert første president i Norges Rytterforbun. (Foto: Inger Barth/Oslo Museum)

Rittmester Christian Fredrik Michelet, tidlig medlem i DNOR og etterhvert første president i Norges Rytterforbun. (Foto: Inger Barth/Oslo Museum)

DNOR er i dag en rideklubb med rik historie. Fremdeles er det et krav til medlemmene at de har befals grad. Stevnemessig er det i første rekke nå distanse som står på programmet. Klubben står bak Offisersrittet, som i 2013 for første gang ble arrangert som et FEI-ritt.

(Innledningsbilde: Hekkeløp ved århundreskiftet)

(Kilder: D.N.O.R. Rytterkalender 1881-1898, 1899-1917 og 1918-1934, Norsk Ryttersports Historie av Per Otto Borgen)

 

X