Nyheter

Fra militære dragoner til rideklubb Publisert: 09.03.2015,  Sist endret: 09.03.2015

Mye av vår hestesports historie har sitt opphav i det militære. I Norge begynte denne historien på slutten av 1600-tallet, og med på kjøpet kommer også veterinærutdanningen og fokus på avl og gode hovslagere. I dag er hestetjenesten i Forsvaret nedlagt, men ennå eksisterer et viktig resultat av kombinasjonen militære og hester – rideklubben De Norske Officerers Rideklub som ble stiftet i 1880.

Utrederinstitusjonen med dragoner og hestepassere

1000 større gårder på Østlandet og i Trøndelag ble i 1663 lagt ut som kvarterer for et nyopprettet rytteri – etter hvert kalt dragoner. Dette er opprinnelsen til kvarter- og utrederinstitusjonen som senere kom til å dekke forsvarets behov for hester i fredstid.

I Dragonforordningen av 1662 stod det detaljert hva det hele gikk ut på: Eier av kvarter (utrederen) måtte holde en hest skikket for ridning på minst 12 «palm» (122 cm høy). Inntil 1863 måtte eier også holde nødvendig utstyr som hodelag, grime, dekken og sko, men sadel ble holdt av det offentlige. For kvarteret ble det utskrevet en dragon som helst skulle tas blant gårdens folk. Denne dragonen skulle utstyres på tilsvarende måte som legdsoldaten. Tjenestetiden for en dragon var 10-12 år, og i motsetning til legdsoldaten fikk dragonen en liten fast lønn. Denne skulle brukes til å vedlikehold av hans militære utstyr og egen forpleining under øvelser inntil åtte dager i året.

Fire kvarterer skulle stille sammen om en dragondreng – en datidens hestepasser. Denne skulle hjelpe til med hestestell når avdelingen var satt opp og også være reserve for opprykk til dragon.

En gjev ordning

Å være dragon var gjevt. Dersom denne døde hjemme mens han stod i tjeneste, skulle han «nyte en hederlig jordeferd», uten betaling for klokkeringing og med følge til graven av de militære i sognet. Hvis dragonen var ubemidlet, skulle regimentet betale begravelsen. Kvarterordningen ble raskt populær, og ofte var det slik at en sønn av utrederen foretrakk å være den som red for gården. Utrederen fikk erstattet de særlige byrder hesteholdet førte med seg ved at utrederne var fritatt for innkvartering, offentlige arbeider og skyssplikt. På begynnelsen av 1700-tallet ble det opprettet offentlige hestehjelpskasser der alle kvarterer bidro med et lite beløp mot å få bidrag når en ny tjenestehest var nødvendig. Det ble også tatt særlig hensyn til hestene – de skulle alltid være i god stand og skånes for tungt arbeid som pløying og tømmekjøring.

Så var det ridekunnskap. Det måtte til innså man etter hvert – i hvert fall til en viss grad. I 1784 ble det tilsatt en offiser eller underoffiser ved hvert regiment for å bistå dragonene med dressur av hestene som ridedyr. Først i 1839 kom egen remonteskole for unge hester.

Avl, veterinærer og hovslagere en følge av utredervirksomheten

Utredervesenet fikk en viktig betydning for avl av ridehest i Norge. Det var ofte vanskelig å få tak i hester som var skikket til oppgaven, og ikke sjelden måtte staten hjelpe til med import av hester fra Danmark og land lenger sør på kontinentet. På denne måten bidro utredervesenet til fremme av norsk hesteavl. Ordningen medførte også at tiltak for utdannelse av veterinærer og hovslagere ble gjort. Veterinærskolen ble opprettet i København i 1777, og hit ble fortrinnsvis underoffiserer sendt for utdannelse til dyrleger eller kortere opplæring til såkalte «kurssmeder» for tjeneste som hovslagere.

Dragonvesenet var på midten av 1700-tallet vokst til fem regimenter bestående av 600 menn. I år 1814 gikk om lag 1000 av de 2500 dragonkvarterene man da hadde over til feltartilleriet.

Øvelsene og angrepsteknikk

Dragonene ble i tillegg til foteksersis ved kirken, samlet enkelte dager til ridning og hestestell forut for årlige øvelser. Den taktiske enhet var eskadronen på 100-150 mann, satt sammen av to eller flere kompanier avhengig av disponibel styrke og da særlig ut fra antall hester.

Ved angrep til hest rykket styrken gjerne frem i skritt eller trav på tre geledd. Nærkamp ble ikke startet før rytterne i første rekke hadde avfyrt skudd fra hesteryggen. Først etter 1750 kom en mer offensiv teknikk inn i bildet ved angrep i full galopp med sabel i hånd.

Dragonene skulle også kjempe til fots på samme måte som infanteriet. Da skulle hestene først kobles sammen i grupper et stykke bak fronten.

Dragon fra 1808, tegnet av Arne Hauge.

Dragon fra 1808, tegnet av Arne Hauge.

Kavaleriet fra 1814

Etter 1814 var det et vilkår for union med Sverige at Norge skulle ha eget nasjonalt forsvar. Ettersom det ikke var påregnelig med krig på en god stund og fordi det stod dårlig til økonomisk i landet, ble det innført drastiske reduksjoner på det militære området. I 1817 kom det en ny plan for Hæren. Kavaleribrigaden skulle bestå av Akershusske, Oplandske og Trondhjemse ridende jegerkorps med i alt 10 utskrevne eskadroner på 100 mann foruten en vervet eskadron som før. I tillegg var det med sett fra hestens vinkel en artilleribrigade der hesten også var sentral. Disse var blant annet knyttet til de viktigste festningene. En nyskapning var Den norske Garde i Stockholm. Den omfattet en tropp jegere fra den vervede eskadron i Oslo. Denne skjøttet blant annet det ridende kurérsamarbed mellom de to hovedstadene.

Mot slutten av 1800-tallet hadde hæren stadig stort behov for hester, enten til ridning eller som trekkdyr. I tillegg til kvarterhestene, som nå var oppe i rundt 4000, fantes det også en del stamhester i første rekke ved enkelte befalsskoler.

Fra ca. 1880 hadde alle offiserer i kavaleriet og høyere offiserer i andre våpen plikt til å holde ridehest mot godtgjørelse, og befal i både kavaleriet og artilleriet måtte gjennomgå rideskole. Hærens hester ble dressert under rytter i såkalte remonteskoler.

Et bondekavaleri – med et gyldent unntak

Sett i forhold til kavalerier i andre land, fremstår imidlertid det norske kavaleriet mer som et «bondekavaleri» der hesten for en stor del var et transportmiddel fremfor et viktig våpen. Øvelser i ridning var det relativt lite av, og det var stadig innskrenkninger og tilsidesettelser. Den norske garde i Stockholm fikk derimot et godt rykte på seg når det gjaldt rideferdigheter. Det skyldtes i stor grad gardens egen oberst Hagemann som hadde et utpreget skjønn for hester og ridning. Denne garden fikk ord på seg for å være den ypperste i Skandinavia og eksisterte fra 1816 til 1856.

Stortingsbeslutninger av betydning for ryttersporten

I 1844 lysnet det litt, da fikk kavaleriet en egen rideskole – men den var en realitet først bare i 1844 og da bare i tre måneder i løpet av vinterent. Så fra  1856 fikk kavaleriet en fast egen rideskole vinterstid for å forbedre ridningen. Dette bidro til at kavaleriet fikk dyktige unghesttrenere og stallmestere som mer og mer utviklet den fine og korrekte ridning. Men en hemsko for utviklingen var at de norske kavalerioffiserene ikke hadde egne tjenestehester, de måtte øve seg på troppens hester. Dette tok pressen tak i fra 1820; de påpekte at det var nødvendig at kavalerioffiserene måtte til hest, og at det var en skandale at de norske kavalerioffiserene var de eneste i verden som ikke hadde hester. I 1877 ble det imidlertid innført en ordning etter en stortingsbeslutning der disse offiserene ble tilstått hestegodtgjørelse. Det samme storting vedtok også å forlenge remonteskolene fra 2 til 3 måneder. Dette var viktige begivenheter for ryttersporten idet dette ga støtet til dannelse av De Norske Officerers Rideklub i 1880.

Kvarter- og utrederinstitusjonen dekket forsvarets behov for hester i fredstid og kløvhester i mobiliseringsoppsetningene (kløvkompanier) helt til 1960–70 tallet. I 1984 ble det besluttet å legge ned virksomheten, og i 1986 opphørte virksomheten med hestetjeneste i Forsvaret.

Innledningsbilde: Dragonkvadrilje fra Akershusfestlighetene 1899. I festlighetens navn fikk også noen kvinner ri med i kvadriljen, i andre sammenhenger var ikke kvinner blant landets dragoner! (Foto: L. Szacinski/Oslo Museum)

(Kilder: Vårt forsvars historie: En oversikt frem til 1940 av Bjørn Christophersen, Norsk Ryttersports Historie av Per Otto Borgen, Forsvarets Forum/På fire bein i felt, Verneplaner for nasjonale festningsverk)
X