Nyheter

Flere rideklubber og en verdenskrig Publisert: 31.03.2015,  Sist endret: 31.03.2015

 

Pilene pekte oppover for ridningen da første verdenskrig nærmet seg. Flere rideklubber ble stiftet, og til tross for de usikre tilstandene i Europa ble det nasjonale forbundet til. Rytterfolket prøvde etter beste evne å opprettholde aktiviteten.

Østfold på banen – for en stund

I årene rett før første verdenskrig blomstret ridningen i Norge. De tre eksisterende klubbene fikk følge av flere likesinnede. I Spydeberg ble en rideklubb dannet i 1910. De debuterte med 32 medlemmer, og på deres første møte møtte 19 til hest hvorpå de red seg en deilig tur til Romsåsen. Ny tur ble det 5. juni samme år, mens volteridning måtte de vente med idet sletten ikke var avbeitet. I august red de ut på tur igjen, til Hauane på Grimsrud. På denne turen deltok 28 damer og 15 herrer! Ved utgangen av 1910 hadde klubben hele 57 medlemmer som hver betalte en årskontingent på 25 øre. Klubben gjorde imidlertid ikke et så imponerende stykke arbeid for å beholde sine medlemmer – året etter var medlemstallet sunket til 19. Dette til tross for at ifølge deres regnskap fra 1911 var deres utgifter det året på 64,12 kroner – med øl som den største utgiftspotten med hele 24 kroner. I 1912 hadde klubben 12 medlemmer, så ble det stille i Spydeberg Rideklubb inntil den ble gjenopplivet 60 år senere.

Eidsberg Rideklubb – en mer seiglivet rideklubb

I 1912 våknet rytterne til live i Eidsberg. Her ble en litt mer seiglivet rideklubb stiftet dette året. Noe av grunnlaget for denne rideklubben var det at området var omfattet av utplasseringen av kvarterhester. Disse hestene hadde blitt trent i remonteskolen og var dermed til en viss grad skolerte. Eidsberg Rideklub var pålagt å holde oversikt over hvor hestene kunne leies og til hvilken pris. Medlemmene ble delt inn i aktive og passive, kun de aktive fikk delta i instruksjoner og kurs som ble initiert av styret. De passive medlemmene fikk bli med på utflukter. Klubben var mer en selskapsklubb enn en rideklubb, men populære aktiviteter var lange tur- og orienteringsritt. Her deltok både kvinner og menn. Herrene red to mil og kvinnene en. Her telte god horsemanship mye – det var ikke hurtigheten som stod i fremste rekke, men derimot en riktig disponering av hestene. Idealtid var bestemt på forhånd – 1 time per mil. Og hva tror du skjedde etter rittet? Jo, da var det selvsagt tid for ball der premiene ble delt ut.

Kanefart var en vinteraktivitet i Eidsberg Rideklub. (Foto: Ukjent, eier Oslo Museum)

Kanefart var en vinteraktivitet i Eidsberg Rideklub. (Foto: Ukjent, eier Oslo Museum)

Baneridning – definert som volteridning – var det også. På søndager ble det arrangert samlede turer der man samlet seg på en gård. Først ble det ridd på volte dels for å avmosjonere hestene, dels for å gi instruksjon. Så red man på tur langs veiene eller i skogen. Opptil 30-40 ryttere kunne delta her. Klubben red årlig turer til naboklubbene i Rakkestad og Askim – og igjen var det rom for festlig lag. Kanefart om vinteren var også populært, likesom kappritt på Momarken og på Lundebyvannet når isen lå tykk og trygg der. Korrekt opptreden var under alle arrangement essensielt – bommet man her, kunne det resultere i diskvalifisering. Ridderlighet overfor damene som hadde vansker med sine hester ble særlig lagt vekt på.. Eidsberg Rideklubb holdt det gående helt til krigens dager – så ble tøylene tatt opp igjen i 1972.

Har du kjørt i Gyldenløves gate?

Tilbake til hovedstaden. Kristiania Rideklub og deres 150 medlemmer rundt 1911 var blant dem som jobbet iherdig for å opprettholde aktiviteten i krigsårene. Har du kjørt gjennom Gyldenløves gate har du nok lagt merke til midtrabatten. Denne var ikke bare et vakkert, grønt innslag i bylivet. Denne midtrabatten var nemlig også en ridevei som ble anlagt under første verdenskrig. Oslo-rytterne jobbet med dette – og de bidro for å stifte et nasjonalt forbund.

Ryttere i Gyldenløves gate ca. 1920. (Foto: Anders Beer Wilse, eier Oslo Museum)

Ryttere i Gyldenløves gate ca. 1920. (Foto: Anders Beer Wilse, eier Oslo Museum)

Krigen og hestesporten

I 1917 satte krigen sitt merkbare preg på ryttersporten i hovedstaden og områdene rundt. Klubbene fortsatte å arrangere ridestevner, primært kappritt over hele Østlandsområdet. Men fra 1918 og til fredsslutningen i november 1919 ble forholdene forverret. I Kristiania ble de fleste hestene utskrevet til jordbruket og byttet sal med bogtre. Konkurranseridningen måtte innstilles inntil videre på grunn av streng rasjonering av hestefôr. Men entusiastene forble entusiaster, og det var flere som tviholdt på utøvelsen av hestesporten. Dette gjaldt i hovedsak militære ryttere, men også noen sivile ryttere holdt hardt i tøylene. Dette falt ikke i god jord hos befolkningen ellers, og rytterne møtte på mye sinne blant disse. Havre var jo en ypperlig menneskeføde, og at noen valgte å gi dette til luksusdyret ridehesten, det stilte hestesporten i et særlig ugunstig lys utover i krigsårene. I hovedstaden holdt de liv i sporten i hovedsak via mye turridning – rideveier hadde man jo rukket å lage før krigen begynte.

Matnøden var stor mot slutten av første verdenskrig, selv Slottsparken ble til et potetjorde. Ridning som krevde havrespisende hester ble ikke sett på med blide øyne. (Foto: Ukjent, eier Oslo Museum)

Matnøden var stor mot slutten av første verdenskrig, selv Slottsparken ble til et potetjorde. Ridning som krevde havrespisende hester ble ikke sett på med blide øyne. (Foto: Ukjent, eier Oslo Museum)

 

Krigen er slutt; til hest igjen

Etter krigens slutt tok sporten seg raskt opp igjen. Kristiania Rideklub tok opp konkurransevirksomheten i 1921 med et stort vinterterrengritt. Det året kom det til ytterligere en rideklubb i hovedstaden – Ryttersportsklubben. I spissen for denne klubben stod rittmestrene Kildal og Juel sammen med skipsreder Klaveness d.y. Enkelte sivile ryttere i byen mente nemlig at Kristiania Rideklub satset for mye på turridning og for lite tid og penger på konkurranseridning. Dermed stiftet de Ryttersportsklubben. Denne klubben skulle være et mer konkurranserettet alternativ til Kristiania Rideklub. Disse to klubbene hadde likevel sine mål nært til felles, og et samarbeid mellom dem skulle kunne ha vært fruktbart. Forholdet de to imellom var imidlertid ikke så godt. Det var et utpreget konkurranseforhold mellom klubbene og deres medlemmer. Dette hadde grobunn i medlemmenes forhold til sine respektive rittmestere. Hestesporten bringer følelser på godt og på mindre godt, og når man respekterte rittmesterne i retning av en følelsesladd tilbedelse, hadde vonde følelser leirene imellom en grobunn når rittmestrene tilhørte to forskjellige klubber. Disse gnisningene til tross, utover i 20-årene økte aktiviteten, adskillige stevner ble avholdt med god oppslutning og sporten rekrutterte både utøvere og økte ferdigheter.

Etter krigen ble det fart i konkurranseridningen. Her deltar forbundets første president Chr. Fr. Michelet i et terrengritt i 1919.

Etter krigen ble det fart i konkurranseridningen. Her deltar forbundets første president Chr. Fr. Michelet i et terrengritt i 1919.

Ryttersportsklubben ble et medlem av NRYF i 1922 og holdt sin aktivitet gående helt til 1967 da klubben ble sammensluttet med sin tidligere «rival», Kristiania Rideklub som da var døpt om til Oslo Rideklubb. Det nye navnet på rideklubben med tilhold i sentrum av hovedstaden ble Oslo Ryttersportsklubb.

Innledningsbilde: Ryttere, skiløpere og turgåere ved Frognerseteren. (Foto: Herman Christian Neupert, eier Norsk Folkemuseum)

Kilder: Norsk Ryttersports Historie av Per Otto Borgen, Oslo Ryttersportsklubbs historie 1903-1978 av Kjersti Wigen.

 

X