Nyheter

Et liv med hester Publisert: 02.12.2015,  Sist endret: 02.12.2015

Ann-Elina følger sin unge elev med øynene. 10 år gamle Thea Marie rir sin ponni stødig, gjør som Ann Elina sier under ridetimen på Vallermyrene ved Porsgrunn. For Ann-Elina vet. Et helt liv med hest, og med en mor som selv red OL. Jo, Ann-Elina vet.

En lidenskap

Ann-Elina Christophersen har selv vært liten og ivrig rytter. Derfra og med egen målbevissthet i saltasken red hun i sin mors fotspor, klatret i dressurklassene, red mesterskap og internasjonalt. Nå er det hennes elever som rir videre for henne.

Med hestene Pfalzgraf, Victor og Ibi Wunder satte Ann-Elina i en årrekke sitt preg på norsk dressur, fra tidlig 70-tall til midten av 80-tallet. Hun ble daglig leder ved Klosterskogen Ridesenter, red videre – inntil sykdommen ataksi snikende, tok henne av hesteryggen og til en rullestol. Men kjærligheten til hesten, sporten og rytterne, den er står like sterkt. Minst.

Ann-Elinas lange erfaring bærer i dag frukter for flere unge, ivrige ryttere. – Det synes jeg er moro, å lage dem selv. Å passe på at de ikke får noen uvaner, for det tar så lang tid å slike få vekk. Nivået betyr ikke så mye. Det å se at ekvipasjen utvikler seg, lærer, forstår – det er fascinerende og motiverende, sier Ann-Elina.

Det er ikke bare ryttere som får glede seg over Ann-Elinas gode hjelp. Grenland Ryttersportsklubb har også en solid støttespiller i Ann-Elina som stiller ivrig opp når det er stevner på Vallermyrene. Og det er det ofte. – Det er så god atmosfære, godt miljø, jeg liker å være med når det er stevner, fastslår Ann-Elina.

Sykdommen ataksi er medfødt, men det var først i 1994 den meldte sin ankomst. Ann-Elina begynte å merke ubehag, smerter i ryggen og det ble vanskelig å koordinere sjenklene. Det utviklet seg, ble verre. I 1997 ble det sykehusinnleggelse, uten at de ennå fant ut hva det var. Først i 1999 fikk hun diagnosen. – Det er sårt å ikke ri, men jeg gleder meg så stort over mine elever. Å se at hesten blir bedre å ri på er fantastisk. Dette er en lidenskap, ikke en hobby. En livsstil.

Datter av en verdensrytter

Ann-Elinas mor het Else. Og hennes hest het Diva. Sammen var de to en av landets beste dressurekvipasjer på 50-tallet. Diva var en norskfødt ridehest, avlet hos advokat Eckbo på Borgja gård i Bø i Telemark. Diva kom i Elses eie som unghest. Hun formet den videre selv til å bli en OL-hest, med 13. plass i OL i 1956 som beste olympiske resultat. I tillegg kan man ramse opp plasseringer i Sverige, Danmark, to andre og to tredjeplasser under Nordisk i Finland 1951, nummer to i Nordisk 1952 – en sensasjon der hun plasserte seg bak den olympiske mesteren Gehnäll Persson – og med god margin til nummer tre, årets nybakte verdensmester, major Henri St. Cyr fra Sverige. Norsk presse definerte dette som den hittil største norske prestasjonen i dressurridning.

EPSON MFP image

Ann-Elinas mor Else Christophersen var blant Norges beste dressurryttere på 50-tallet. (Foto: Privat)

I 1955 ble Nordisk arrangert i Norge. Igjen vant svenske Persson, med Else og Diva som nummer to – foran major Henri St. Cyr. Kür stod også programmet, også her var Else og Diva med på dansen med en tredjeplass, bak Persson og St. Cyr. Samme år kårer Aftenposten Else til årets beste kvinnelige rytter.

– Min mor kom selv ikke fra noen heste-familie, men var lidenskapelig interessert i ridning – og familien ellers var meget aktiv. Da Else red OL i Helsinki i 1952 deltok både hennes søster og hennes bror også, i seiling, forteller Ann-Elina.

Tidlig i stallen

Moren Else var også en av landets første kvinner med flysertifikat, men hun lot den karrieren ligge da hun fikk barn. Da var det husmorkarrieren som rådet, kombinert med hest og barn. – Mor var husmor, far jobbet, mor red og brukte penger. Men hun var ekstremt økonomisk. I stedet for å kjøpe nye sokker da det ble hull på hælen, snudde hun sokken, forteller Ann-Elina.

Ann-Elina kom tidlig i stallen. Else pakket sin lille baby godt inn med klær og dro til ridehuset i 1946. Multitasking er ikke noe nytt fenomen, Else håndterte hest, hus og barn på strak arm.

Elses hesteinteresse hadde gått i arv. Ann-Elina var breddfull av den der moren forsvant av gårde til Oslo Ridehus for å ri. Men Ann-Elina måtte finne sin egen ridevei. – Jeg fikk ikke noen hjelp av min mor, måtte gå egne veier. Jeg gikk ærend for Gunnar Iverslien, kjøpte øl og snus – og fikk ridetimer for det.  Det var litt andre tider da… Jeg snek meg til egen ridning. Moren min visste ikke om det. Da hun så meg ri for første gang, kunne jeg mye!

Om instruktører og det å lære

Ann-Elina avanserte på Iversliens ridetimer. Hun ble tetrytter, så ble hun skolerytter. Andre hesteeiere oppdaget den ivrige lille rytteren og lot henne være hestepasser. – Jeg satt ganske enkelt og var klar for å ri, hele tiden.

De store var der, og Ann-Elina fulgte dem med argusøyne. Bjart Ording, Peter Stang Lund. – Jeg gikk sånn sett i en god skole. Jeg var der alltid, og innimellom fikk jeg ri hestene til Ording.

Noen ridetimer til tross, i all hovedsak dreide det seg om å finne ut av tingene selv. – Jeg kan nok si at jeg er autodidakt, det var bare å klatre opp og ri, ler Ann-Elina.

Instruksjon var ikke i så veldig stor grad utbredt blant de voksne heller. – Jeg kan ikke minnes at min mor red for noen. I noen perioder var kom det instruktør, som svenske Gehnäll Persson og Thomas Bystrøm, for å lede de beste ekvipasjene mot større mesterskap. Men i det daglige gikk det mer på at de så på hverandre, skrøt av hveranre. Jeg kan huske at jeg så min mor ri ved et stevne en gang, det var enten i Sverige eller Danmark. Hun red samtidig med danske Lis Hartel på avridningen. Lis, som jo var poliorammet og lam fra knærne og ned, hadde en berider som red hennes Jubilee i passage. Mor styrte Diva etter Jubilee og sa etterpå: – Nå red jeg bak, og så fikk jeg Diva til å gå passage». Jeg tror mor brukte øynene, så – og lærte slik.

Ann-Elina reflekterer litt over dette, hvordan man den gang jobbet mye på egen hånd. – Jeg har tro på at man må jobbe selv også. Nå skal de ha timer hele tiden, men jeg sier nei, ikke mer enn én i uken. Ellers slutter man å tenke selv!

Om Diva – og en diva til

Tilbake til Oslo Ridehus, til stallen og til Diva. Ann-Elina elsket også den røde hoppen Diva. Men å ri den var uaktuelt. – Diva var så utrolig heit, det var ikke snakk om at jeg skulle få ri henne. Hun var vakker – og heit. Kun mor kunne ri henne. Men i boksen var hun så snill, der var jeg sammen med henne…

Diva (Foto: Privat)

Diva, hesten til Ann-Elinas mor Else, var en heit, rød norskfødt hoppe. Kun én gang fikk Ann-Elina selv ri Diva – hjem til en annen diva.  (Foto: Privat)

En gang fikk hun sitte på Diva. Oslo Ridehus var arnestedet for Elses ridning, men en periode hadde hun Diva oppstallet i stallen til Wenche Foss i Prinsessealleen. – Det var to minutter fra ridehuset. Diva stod der, sammen med Roar Wettergrens Brisco, forteller Ann-Elina. – Wenche inviterte oss inn, «du må bare hygge deg», sa hun til meg. Hun syntes selv det var så hyggelig å ha hestene i stallen, forteller Ann Elina om sin barnlige opplevelse hos en av Norges mest berømte divaer.

En dag, etter endt trening i ridehuset, ga Else Ann-Elina grønt lys til å klatre opp på Diva. Minnet har brent seg fast hos Ann-Elina. – Jeg fikk ri Diva hjem til stallen…

Divas heite temperament skulle bli hennes bane. Else måtte ta en uke fri fra stallen, og som et unntak ble Diva overlatt til en annen rytter. – Det gikk helt galt. Heite Diva tok av – og røk en sene. Hun måtte avlives, sier Ann-Elina. – Det skjedde på stallgangen i ridehuset. Det var en svart dag.

Stolt av sin mor

Ann-Elina har stolte minner av sin mor. – Jeg husker at jeg som liten tenkte på mamma når hun dro av gårde på stevner. Da hun red i OL i Helsinki og Stockholm. Jeg var stolt av henne, veldig stolt! Hun var en del av et firkløver av damer ved Oslo Ridehus som red på den tiden, hun red samtidig med Margrethe Astrup, Bodil Russ og Anne Lise Kielland. Men i 1963 ble mor syk, fikk svulst på hjernen. Ridekarrieren tok slutt, og hun døde fem år senere. Jeg tror dette kan ha gjort at hennes navn har blitt mindre kjent, de andre red videre, mens min mor ble et minne for noen. Jeg merker jo i dag når jeg forteller om henne, at det gjør inntrykk det hun oppnådde.

Ann-Elina (Foto: Privat)

Ann-Elina er stolt over det hennes mor presterte på dressurbanene. – Men hun døde tidlig, jeg tror at det gjorde at hennes navn og prestasjoner ikke er så kjent, sier Ann-Elina. (Foto: Privat)

Ann-Elina rir videre

Ann-Elina red ivrig videre, på skolehester og andres hester, ikke noen egen eller sin mors. Etter Diva, fikk moren en ny hest, Harlekin. – Da var jeg 14. Jens P. Heyerdahl d.y. fikk hoppe den. Jeg kan huske at jeg var litt sjalu på Jens da.

Men det var nok av andre hester å ri. Magne Johnsrud kom fra USA til ridehuset på Skøyen med flere hester. – Det var så fine hester! Jeg husker jeg fikk ri hans Fatima…, Ann-Elina smiler ved minnet. Hun fortsetter: – Og så var jeg skolerytter hos Kaj Sørensen i mange år. Jeg husker jeg red skolehesten Lucas. Vi var en gjeng med jenter og gutter. Vi fikk to timer i uken, i sprang og dressur. Vi fikk starte også, vi reiste til Larvik, til landbruksskolen på Ås – alle hestene ble lastet på en bil som ble kjørt av en lokal lastebileier. På hesten Celius red jeg MB sprang..

Ann-Elina tar en pause og fortsetter så med trykk i stemmen. -Tiden på Oslo Ridehus var fantastisk. Vi var en stor gjeng, hadde det herlig sammen. Vi stod for helt råe juleshow, vi hadde kjempehyggelige fester, minnes Ann-Elina.

Endelig egen hest

Så kom det endelig en egen hest inn i Ann-Elinas liv. Skipsreder Per Meier hadde kjøpt seg en sportshest for å trene mer. Men det ble lite ridning på ham, men desto mer for Ann-Elina som hestepasser. Hesten het Pfalzgraf og var en vakker fullblodshest e. Glockner fra stallen til Arthur Quist. Ann-Elina ble forelsket i den smekre vallaken. – En sommerdag da jeg hadde fått mine første feriepenger, da gikk jeg til Pers kontor ved Rådhuset med 5000 kroner i en pose. Jeg fortalte hva jeg følte for hesten. Så gikk jeg ut derfra, som hesteeier.

Ann-Elina blir blank i øynene. – Pfalzgraf var fem år da. Han var så hjertegod, en stor personlighet! Han var passgjenger, så vi fikk aldri så gode karakterer, men vi red, vi konkurrerte og resultatene var gode…

 (Fra Rytterkontakt)

Med Pfalzgraf ble det adskillige medaljer i NM. – Det ble mange bronse og sølv, men ingen gull, forteller Ann-Elina.(Fra Rytterkontakt)

Pfalzgraf ble 19 år. – Han ble ikke syk, men bare sliten av livet. Jeg lot ham gå, med toppede ører…

Så kom Victor

I 1970 flyttet Ann-Elina til Porsgrunn. Fra 1971 til 1986 hadde hun hest hjemme på Breidablikk, da fikk hun jobb som daglig leder ved det nyåpnede Klosterskogen Ridesenter i Skien.

Ann-Elina red inn adskillige resultater med Pfalzgraf. Enda mer gjorde hun med hesten Victor. Den kom i Ann-Elinas eie på en spesiell måte. – Jeg var på ridekurs på Hønefoss en gang i 1979. Ulf Storemark var utdanningskonsulent da og stod bak kurset som var ved svenske Anders Lindgren. Jeg hadde hatt en hest som jeg hadde fått solgt for en god penge. Etter den hadde jeg kjøpt en 3-åring i Danmark. Den var pen, men var som en svær bryggerigamp. Jeg spurte derfor Ulf om han ikke kunne hoppe ham og selge ham. Jeg sa jeg ville ha 20 000, alt annet kunne Ulf beholde. Ulf repliserte: Vi skal ikke bare bytte hest da, usett? Jeg har en svart 5-års hingst som heter Viktor. Den har en skade i et bakben, men ikke noe alvorlig. Jeg tar Akteur, og du tar Victor?

Dagen etter kjørte Ann-Elina Akteur til Ulf på Nordhaug for å bytte med Victor, en fullblods fra Øvrevoll e. High Hyperbolia/Vitanova, en løpshest med fortid som hekkeløper. – Han var så nydelig! Og så fin å ri! Jeg fortet meg hjem med ham!

Med Victor skulle Ann-Elina gå helt til topps. De tok championatet for 1982.

Med Victor skulle Ann-Elina gå helt til topps. De tok championatet for 1982.

Ann-Elina får blomster og gratulasjoner fra rytterpresident H.F. Zeiner Gundersen for sin championatstittel for 1982.

Ann-Elina får blomster og gratulasjoner fra rytterpresident H.F. Zeiner Gundersen for sin championatstittel for 1982.

Noen helt spesielle svensker

Ann-Elina visste hun hadde fått hånd om en talentfull hest. Fire helger i året var det treningssamling med instruktør, kjente og anerkjente sådanne – som Yngve Viebke, Gehnäll Personn – og Anders Lindgren. – Især hadde Victor og jeg god kjemi med Anders. Viktor elsket ham, Anders var streng, men så full av omtanke og kunnskap om hestene. Det var fantastisk å ri for ham.

Ann (Fra Rytterkontakt)

Ann-Elina og Victor fikk et særskilt forhold til den svenske treneren Anders Lindgren. Her fra en trening med Anders, sammen med Anny Hilde Lindén (tv) og Kjersti Wigen (th). (Fra Rytterkontakt)

Anders Lindgren understreket for sine elever at ridning var et langt større bilde enn å bare sitte i en sal. – Anders var for eksempel opptatt av stammer. Han kunne blant annet se på politihestene våre, han så de var svenske, hvem de var etter – og kunne fortelle om deres temperament. Hans kunnskap om avl var enorm, han kunne fortelle om hvordan det ville bli.

En annen svensk og kjent rytter Ann Elina fikk oppleve, var major St. Cyr, en rytter som red samtidig som hennes mor Else og som toppet adskillige internasjonale resultatlister, også olympiske – Han sa en gang noe som har gjort dypt inntrykk på meg. Det var i hans 60-års dag, han holdt tale. Der stod han, mannen som hadde bedre resultater enn omtrent alle i hele verden, der stod han og sa følgende. «- Om jag hadde fått leva ett liv til, hadde jag lärt mig att rida.». Disse ordene, denne ydmyke holdningen, det vil jeg aldri glemme.

Et uventet bud og en fatal ulykke

Ann-Elina og Victor trente, og resultatene kom. De klatret opp fra LB til Intermediaire II. Innen dressurmiljøet så man på ekvipasjen som Norges «Anne Grete Jensen og Marzog», Ann-Elina og Victor stod for det «lettere og finere» samarbeid – slik betegnet Anne Lise Kielland disse to.

Ann-Elina (Foto: Privat)

Ann-Elina Christophersen og Victor sammen med en annen ekvipasje som preget 80-tallet; Kjersti Wigen og Alex (tv). (Foto: Privat)

 

I 1982 ble det NM-gull. – Endelig kom det gull! Jeg hadde så mange sølv og bronse med Pfalzgraf, og hadde sanket inn slike med Victor også. Men gullet, det kom først i 1982.

Med Victor tok Ann-Elina endelig NM-gull i 1983. (Foto: Privat)

Med Victor tok Ann-Elina endelig NM-gull i 1983. (Foto: Privat)

Ann-Elina begynner å le. – Det var en hendelse en gang, en ganske komisk en – men høyst reell! Jeg var med Victor på et stevne i Halmstad. Jeg måtte en tur på toalettet, og det måtte også Eva Karin Oscarsson, som da var trener for Kjersti Jensen. Der satt vi da, i hvert vår avlukke. Da kom det fra andre siden av veggen, i fullt alvor. – Selger du Victor for 100 000?

Ann-Elina svarte raskt nei på det uventede tilbudet på et toalett i Halmstad. 100 000 var mye penger. Men Victor var ikke til salgs, på ingen måte.

Fra Rytterkontakt

Under et stevne i Halmstad fikk Ann-Elina et bud på Victor på et høyst uvanlig sted. Ann-Elina skimtes lengst til høyre i bildet. Til venstre er Anny Hilde Lindén/Robby. (Fra Rytterkontakt)

I 1983 representerte ekvipasjen Norge i Nordisk. Et bakben plaget fullblodsen litt, så vinteren etter hvilte han litt. Så gikk han i gang på ny sesong på Nordhaug og i Oslo Ridehus der han ble nummer to i Intermediaire I og II og vant St. Georg Så hendte det fatale. – Victor fikk opp boksdøren og føyk ut på ridebanen. Der var han en komplett idiot i 7 minutter. Det var 7 skjebnesvangre minutter med bukk, spark, passage og piruetter. Han stod igjen halt, det gikk infeksjon i haseleddet. En stund etter at vi var hjemme igjen, måtte han nødslaktes.

En livsstil, en lidenskap

Ann-Elina hadde da etablert seg som en dyktig rytter. Det dukket opp flere sponsorhester. Fra HD-stallen i Horten fikk hun sponsorhesten, Ibi Wunder e. Ibikus/Wunderbene. Men det gikk ikke veien, ikke hele i hvert fall. – Den fikk ringfot. En uke før NM ble den halt.

Ibi Wunder avløste Victor, men ringfot satte en brå stopp for karrieren. (Foto: Privat)

Ibi Wunder avløste Victor, men ringfot satte en brå stopp for karrieren. (Foto: Privat)

Etter det red Ann-Elina Hector, hesten til en venninne. Men tiden på konkurransebanene nærmet seg slutten for Ann Elina. Jobb og etter hvert sykdom gjorde at tiden med egen hest var over. Over, men likevel for alltid høyst tilstedeværende i Ann-Elina. Hele tiden. Følelsen, tankene, minnene, sitter i. De deler hun av i dag, langs ridebanen på Vallermyrene. Lille Thea Marie er litt liten, og litt redd kanskje. Ann-Elina gir henne styrke og mot. Thea Marie lytter, tar tøylene, gjør som Ann-Elina sier. Og ponnien lystrer.

Med Thea Marie (Foto: Privat)

I dag er det nye ryttere som får ta del i Ann-Elinas kunnskap. En av elevene er 10 år gamle Thea Marie N. Jansen med ponnien Lanners Panache. (Foto: Privat)

Ann-Elina smiler stort. – Dette er så moro, å ha egne elever. Se at hestene blir fine å ri, se rytterne vokse. Å lage dem selv. Dette er ikke en hobby, det er en livsstil, en lidenskap.

Innledningsbilde: Fra NM 1982. (Foto: Ole Thoresen)

X