Nyheter

De første reglene Publisert: 13.04.2015,  Sist endret: 13.04.2015

Felles konkurranseregler var en av grunnen til at rytterne rundt om i landet gikk sammen om å starte et forbund. Så hvordan stod det til med reglene på 20-tallet?

18 sider med regler – og mye mer

Klubbene rundt om i landet hadde i lengre tid brukt reglene utarbeidet av Norsk Forening for Varmblodig Hesteavl (NFVH). I 1922 vedtok forbundstinget konkurranseregler for NRYF – et reglement på 18 sider. Dette er ikke mye sammenlignet med dagens reglement, især ikke tatt i betraktning av at disse 18 sidene også rommet alminnelige bestemmelser, fullstendige programmer for dressurklassene, en kort veiledning for banebyggere samt instruks forsprangdommere!

De første årene brukte NRYF avlsforeningen NFVHs reglement, men fra 1922 kunne blant andre Rittmester Paul Michelet, her på Benue, ri etter forbundets egne regler.

De første årene brukte NRYF avlsforeningen NFVHs reglement, men fra 1922 kunne blant andre Rittmester Paul Michelet, her på Benue, ri etter forbundets egne regler.

Forbundet hadde kastet sine øyne mot sine interessefeller i øst for utarbeidelsen av disse reglene – reglene fra 1922 var utarbeidet etter Svenska Ridsportens Centralförbunds konkurranseregler. Svenskene var noen år tidligere ute med et nasjonalt forbund med sin stiftelse i 1912. Danmark fulgte etter noen år senere, de stiftet sitt Dansk Ride-Forbund i 1918, og vedtok sine regler i 1919. Disse reglene var sammenfallende med de svenske og norske.

Litt av hvert om reglene

I 1922 omfattet konkurransene dressur – som ble kalt prisridning, prishoppning (sprang), terrengritt og military (feltritt). Konkurransene ble delt inn i to kategorier. De åpne konkurransene ga adgang for mer enn en klubbs medlemmer, og det ble tatt inngangspenger av publikum. Klubbkonkurranser derimot var kun åpne for klubbens medlemmer – og man tok under slike ikke inngangspenger av publikum.

Det var anbefalt at proposisjonene til stevnet ble gjort kjent senest to måneder før stevnet. Her måtte det opplyses om alle nødvendige forhold – som for hvilke ryttere og hester de ulike klasser var åpne. Her gjaldt følgende for rytterne: Klassene Vanskeligere og Middels burde være åpne for alle. I Lettere klasse kunne det være heldig å sette opp en særskilt klasse med adgang kun for ryttere som ikke var premiert tidligere i denne eller høyere klasser – for å oppnå størst mulig deltagelse. For hestenes del anså man at Vanskeligere klasser burde være åpne for alle, mens man i Middels og Lettere burde utelukke hester som i samme eller i de tre foregående kalenderårene hadde vunnet i samme klasse eller tatt 1. – 3. premie i høyere klasse.

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning – og dette gjaldt også omhopping!

Det var regler om antrekk før som nå - og for de militære gjaldt daglig uniform, uten våpen. Bildet viser forbundets første president Christian Fredrik Michelet i et terrengritt i 1919.

Det var regler om antrekk før som nå – og for de militære gjaldt daglig uniform, uten våpen. Bildet viser forbundets første president Christian Fredrik Michelet i et terrengritt i 1919.

Antrekksmessig var det også regler – for offiserer gjaldt daglig uniform uten våpen (!), for andre var rette antrekk sivil ridedrakt eller jaktdrakt.

Dressurbedømmelsen

Tre dommere var vanlig for bedømmelse i dressurklassene. Hver dommer ordnet konkurrentene slik at den med minst antall feil fikk plassiffer 1, den med nest minst feil nummer to etc. Så la dommerne sammen sine plasssifre. Vinner ble den med lavest sum. Ved lik sum var det formannen i dommerkollegiet som avgjorde rekkefølgen.

Da fru Nini Mollatt og Tex red dressurkonkurranser på Bislet på 20-tallet ble hun trolig bedømt av tre dommere.

Da fru Nini Mollatt og Tex red dressurkonkurranser på Bislet på 20-tallet ble de trolig bedømt av tre dommere.

Sprangridningen

Sprangridningen var delt inn i fire klasser; Vanskeligere A (4-8 hinder med avvisere, høyde 1,40-1,80 m, lengde 4-5 m og tempo 300 m/min), Vanskeligere B (12-20 hinder, høyde 1,15 m–1,40 m, lengde 3,50-4,50 m og tempo 350–400 m/min), Middels (12-16 hinder, høyde 1,10-1,20 m, lengde ikke over 3,5 m og tempo 350-400 m/min) og Lett (10-12 hinder, høyde ikke over 1,10 m, lengde ikke over 3 m og tempo 300-350 m/min).

De tidlige sprangreglene krevde sitt av dommerne, her måtte man følge med på ting som hvorvidt et hinder ble revet med fram eller bakben. Her flyr godseier Sigurd Eyde over hinderet med sin hest Roland en gang på 20-tallet.

De tidlige sprangreglene krevde sitt av dommerne, her måtte man følge med på ting som hvorvidt et hinder ble revet med fram eller bakben. Her flyr godseier Sigurd Eyde over hinderet med sin hest Roland en gang på 20-tallet.

I begynnelsen ble man først eliminert ved fjerde refusering. Første gangs vegring ga 2 feil, andre 4 feil, senere 6. Det ble diskutert hva man skulle straffe strengest – når hesten falt med rytter eller når bare rytteren falt? Første løsning på dette spørsmålet var 6 feil når bare rytter falt, mens hvis hesten falt fikk man 8 feil. Dette endret man etter litt til 6 feil for hestens fall og 10 feil dersom rytter skilte seg fra hesten uten at denne falt.

Så var det det med bommer som gikk i bakken – her måtte dommerne holde tungen rett i munnen og følge det hele med argusøyne (og ikke minst være forberedt på protester..!) Rev hesten med frambena ga det 3 feil (senere 4). Bakbensriv ga 1 (senere 2) feil. Etter hvert fant man også å gi feil for touching på hinder – det ga ¼ feil.

Konkurranser ble holdt året rundt - også på sne. Her hopper frøken Sigrun Saxlund med hesten Rollo fra Kristiania Rideklub en gang på 20-tallet.

Konkurranser ble holdt året rundt – også på sne. Her hopper frøken Sigrun Saxlund med hesten Rollo fra Kristiania Rideklub en gang på 20-tallet.

Kilde: Norsk Ryttersports Historie av Per Otto Borgen, Våre Hester

Innledningsbilde: Fru Solveig Lycke med Umbrella.

X