Fortalt av Ellen Suhr
Bilder av Anne Louise Suhr

Onsdag etter jobb var det klart for turen til Växjö der vi skulle delta i Svensk Mesterskap. Første etappe gikk til Moi der Team Hamre og Team Carstensen sto klare og ventet på meg. Der var det bare å laste om for så å kjøre videre. Vi hadde beregnet å rekke fergen fra Horten kl.24, og det gikk med god margin (selvom jeg var stresset gjennom Stavanger når trafikken sto stille). Når vi kom til Moss stoppet vi for å lufte hestene på en trailerparkering og jeg tror de syntes det var godt å strekke på bena.

Vi kjørte hele natten, eller det vil si Ole og Thor Birger kjørte, og vi andre lå og sov :) Imponert at de klarte å holde øynene åpne, for det hadde ikke jeg sjanse til. Vi var fremme torsdag morgen kl.08:30 og der var Team Kongevold og tok i mot oss. De kom frem kvelden før oss, etter motorhavari og siste biten på redningsbil. Men de var fremdeles med godt mot og tok godt i mot oss. Torsdagen gikk til å slappe av og selvfølgelig måtte vi jo på shopping til Börjes når vi var i nærheten (selvom bankkontoen sa vi ikke burde det). På ettermiddagen kom resten av mitt team frem (mamma og pappa). Hva skulle jeg gjort uten dem? De stille opp sent og tidlig, de er fantastiske :) På kvelden var jeg og familien invitert hjem til Yvonne Eklund, som vi har reist sammen med i mange år på mesterskap. Der var det mange nasjoner samlet til en fantastisk middag og som vanlig når distansemennesker møtes er vi som en stor familie.

Fredag morgen var det klart for en ridetur. Anette og jeg tok en tur ut fra stallen, mens Olaug og Miriam tok hestene på hengeren og kjørte til stevneplassen for å ri derifra. Kjempefine løyper med perfekt underlag, var konklusjonen etter fredagens treningstur. Løypene var til og med godt merket. Litt utpå dagen kom også Tonje, Silje og deres flinke mødre frem. Da var hele norske gjengen samlet. Tenk 5 ekvipasjer til start i 16 mil, det må være sensasjon (det er i allefall mange år siden sist). Etter veterinærkontrollen var ferdig dro vi til stevneplassen for å gjøre klar pauseområdet. Senere dro ca halvparten av den norske troppen for å spise pizza. En siste sjekk av hestene før det var klart for noen timer under dyna. Så var det bare å krysse fingrene for den store dagen.

Klokken ringte 03:00, og hver gang klokken ringer så tidlig tenker man, "hva er det egentlig vi holder på med". Men når man har kommet seg opp i salen har man allerede glemt det. Det var felles start kl.05. Jeg hadde bestemt meg for å ikke ri så fort denne dagen, det var jo trossalt kvalifisering som gjaldt. Jeg holdt han litt igjen i starten og han roet seg der, sammen med en svensk ekvipasje. Jeg tenkte å ligge der og vente på de andre norske etterhvert. Når vi kom inn til veterinærgrinden var de i tet inne til kontroll og jeg tenkte med meg selv at vi hadde holdt et fornuftig tempo. Elcopero var nede i puls raskt og vi var inne hos veterinæren som nr.3.

Jeg bestemte meg for å prøve å roe ned litt på 2.etappe for å vente på Anette som lå noen minutter bak. Elcopero hadde ikke samme tanke som meg, så det var ikke så lett å be han roe seg ned. Vi red fortsatt sammen med en svenske og hestene gikk fint sammen. Etter ca. 2 mil kom vi til et område det var påbudt skritt og der fikk Elcopero øye på de 3 svenske ekvipasjene som lå foran oss, og da var han ikke lett og overtale. Han roet seg ikke før vi hadde tatt de igjen. Jeg var først inn til 2.vetgate og Elcopero var helt super.

Resten av rittet lå vi noen minutter foran Anneli Schultz ut fra pause, men jeg valgte å skritte til hun tok oss igjen så Elcopero skulle slippe å gå alene på sin første 16 mil. Det ble litt dramatikk ute på nest siste etappe da vi oppdaget at Elcopero nesten ikke hadde mer baksko igjen på ene bak. Så når vi kom inn til vetgaten fikk vi hjelp av Team Thomsen fra Danmark, Alam satte på nye sko på begge bak. Dette var midt i den verste regnskuren du kan tenke deg. Med nye sko bar det inn til obligatorisk re-inspeksjon og så var vi klare til siste etappe. Elcopero var fortsatt ivrig, men vi ventet på Anneli slik at vi skulle få følge siste biten også. Da vi nærmet oss mål bestemte vi oss for å ri hånd i hånd over mål, da det ikke var verdt å risikere noe med å spurte. Elcopero var en mule foran og fikk dermed 1.plass. Jeg var og er så glad at det ikke kan beskrives. En liten halvtime etter oss kom Anette og Avin full av energi. Avin så rett og slett ut som han ikke hadde gått så langt. Premieutdelingen var en halvtime etter siste medaljøren i det svenske mesterskapet var kommet i mål. Her fikk Avin utdelt best condition og det var vel fortjent. Det dumme var at mens vi var på premieutdelingen kom resten av den norske gjengen i mål. Så vi fikk ikke være der å ta de i mot. Tenk at alle de norske hestene som startet 160km kom til mål, det er helt utrolig.

Jeg er så fornøyd med Elcopero, han overrasket stort. Tenk at han gikk på 15,9km/t på sin første 160km. Til og med pappa som alltid er optimist ble overrasket :) Nå skal Elcopero få en velfortjent ferie!