Fortalt av Ellen Suhr
Bilder av Hannu Kaksonen (1,2)
Bilder av Kari Adele Brekke (3,4,5)

Kari Adele og jeg reiste fra Haugesund tirsdag ettermiddag etter jobb, første etappe gikk til Jessheim der foreldrene mine har et småbruk. Olaug, Ole og William ankom der noen timer før oss. Onsdag morgen var det klart for neste etappe, hestene fikk nå kjøre sammen og det tror jeg de satt pris på. Tror de hadde en konkurranse om hvem som klarte å spise mest på kortest mulig tid. Det de ikke visste var at de skulle stå der i ganske mange timer.

Onsdag gikk turen til Stockholm, der vi skulle ta fergen over til Åbo (Turku) i Finland. Fergeturen gikk veldig bra og varte i 12 timer. Vi var fremme på stevneplassen i 11-tiden torsdag. Der var det ikke så mye som var klart, men de jobbet som flittige maur for å få stallene klare. Alle de svenske ekvipasjene var kommet før oss, så det var en del hester som ble leid rundt. Endelig fikk hestene komme ut og nå skulle de få bli ute noen dager. Det ble satt opp gjerde til hestene og endelig fikk de lov til å være litt hest igjen. Det var ikke noe grønt gress så langt vi kunne se, det eneste som var i nærheten var mose og sand. Vi fikk parkert hengere og satt opp party telt, og vips så hadde vi en egen norsk koloni, med norske flagg og greier.

Litt senere på dagen fikk vi utdelt et kart og Olaug og jeg dro ut for å sjekke løypene. Vi red av sted med godt mot og hadde tenkt oss rundt den siste 2 mils sløyfen. Vi fant et merke og fortsatte videre ut i skogen og følgebilene etter. Men så var det ikke flere merker. Vi red frem og tilbake, tilslutt fant vi en grusvei så vi valgte å følge denne inn til stevneplassen. Hadde vi fulgt Olaug sin retningssans om hvor stevneplassen lå, hadde vi nok havnet i Helsinki eller tilbake i Åbo :)

Vel tilbake på stevneplassen fant vi ut at vi skulle være med i bilen, vi forsøkte alle mulige veier ut fra stevneplassen, men ingen så ut til å være rett. Tilslutt fant vi et kryss ute i skogen der det faktisk var merket, så vi valgte å følge merkingen derifra for å se hvor vi havnet. I Finland har de ganske god fantasi når det gjelder merking av løyper, de bruker blått eller oransje bånd på alle aktiviteter så det ut som. Det kunne jo lett skape litt forvirring i og med at våre løyper også vår blå og oransje (i dette området var det både crossløyper, orienteringsløyper, terrengløyper osv). Men etter mye frustrasjon fant vi løypa. Fikk vite senere på dagen at inn og ut fra stevneplassen ikke var merket og det kom heller ikke til å stemme med kartet som alle hadde fått utlevert (praktisk).

Fredag gjorde vi et nytt forsøk på å ri den siste 2 mils sløyfa og denne gangen med hell. Hestene var ivrige og ville helst gå litt fortere enn det vi ville. Litt senere på dagen kom Mina (chef d'equipe), Lene (dommer) og Ingrid (veterinær). Klokken 17 var det klart for veterinærkontroll og veiing, begge kom igjennom uten problemer.

Lørdag morgen kl.6 gikk starten og Shamrac var veldig ivrig, litt i meste laget. Den første mila gikk på under 30min. og det samme gjorde den andre, jeg prøvde å si til Shamrac at vi skulle prøve å ta det litt med ro. Men denne dagen skjønte han ikke helt hva stopp betydde. Jeg tenkte med meg selv at dette aldri kom til å gå bra. Jeg prøvde alle mulige triks for å stoppe han, men selv treet jeg styrte han i hjalp ikke. Han ga seg ikke selvom han var først, tok jeg i tøylene så kastet han på hodet slik at jeg nesten var av flere ganger. Vurderte også løsningen om å binde han opp i et tre og gå inn. Inn til første vet.gate var vi seks hester sammen og som vanlig brukte Shamrac litt tid. Olaug startet ut ca. 5 min før meg og litt etter henne noen svensker. Jeg tenkte at denne etappen kom vi nok til å ri litt saktere, men det tenkte ikke Shamrac.

Etter ca. 5km tok jeg svenskene igjen og etter ca. 9km tok vi Olaug igjen. Shamrac var veldig ivrig fortsatt og ville helst gå fortere enn det jeg ville. Jo denne etappen gikk litt saktere enn første, men vi var fortsatt på 19km i timen. Også denne grinden brukte Shamrac 5min lenger enn Jubilee, men når det hadde gått ca. 5km hadde vi tatt tetgruppen igjen. Shamrac var fremdeles veldig ivrig og jeg tenkte med meg selv "lurer på hvor lenge dette holder". Når vi kom inn til 3. vetgate hadde Shamrac roet seg litt og dermed kom pulsen også fortere ned, ut på siste etappe lå vi under 2min etter Olaug og ca. 1min etter Jessica Holmberg. Vi tok dem raskt igjen og Shamrac fortsatte og imponere, han gikk som en kule. Jeg måtte holde han igjen, for jeg ville jo ikke gå ut på puls i siste vet-check. Når vi kom på oppløpet var Shamrac noen meter foran de andre, men 10 meter før mål var inngangen til pauseområdet (der vi red inn alle de andre gangene). Gjett hvem som tok tak og galopperte inn der? Jo, det var Shamrac, det var ikke mulig å styre han og heller ikke stoppe han (før han var fremme ved kraftforet sitt) Så dermed kunne jeg se de andre ri over mål, mens jeg forsøkte å få Shamrac tilbake på rett løype. Heldigvis var det Olaug som kom først av de andre, Gratulerer så masse Olaug! Begge norske ekvipasjer ble godkjent i siste kontroll og vi kunne slippe jubelen løs. To timer etter målgang var det klart for best condition, der var vi tre som stilte. Jeg ble så glad på premieutdelingen når det var Shamrac sitt navn som ble lest opp. Han virkelig imponerte alle denne dagen, jeg hadde aldri trodd at han kunne gå så fort på en 124km.