Grener

Hva er sprang?

Foto: Roger Svalsrød

Foto: Roger Svalsrød

En sprangkonkurranse er en utfordring der hest og rytter (ekvipasjen) i samarbeid settes på prøve under varierende forhold, på en bane med forskjellige typer hinder. Gjennom konkurransen skal hesten vise sin kapasitet, energi, forsiktighet, mot og lydighet. Rytterens hovedoppgave er å få frem det beste i hesten og i seg selv som rytter.

Det konkurreres i Norge i klasser med hinderhøyde fra 50 cm til 160 cm, som er Grand Prix nivå. I de fleste sprangkonkurranser er både ridefeil og tiden tellende for resultatet. Ridefeil kan være vegringer, nedslag av hinder, feilridninger eller overskridelse av tid. Vinneren av en konkurranse er den ekvipasjen som gjennomfører rittet med færrest mulig feilpoeng og/eller rasketst mulig tid, avhengig av bedømmelsesmetoden. Det er egne klasser for hester og ponnier i Norge.

Egenskaper hos en god sprangrytter

Foto: Roger Svalsrød

Foto: Roger Svalsrød

Gode rideferdigheter i praksis er en nødvendighet for rytteren. En god rytter har en ydmyk kontroll over hesten, en følelse for rytme og tempo som er i samsvar med hestens bevegelser. En hest veier som regel fem ganger så mye som rytteren, som dermed aldri kan ri på ren styrke, men på teknikk og følsomhet. Rytteren må også ”plassere” hesten på et avsprangspunkt/satspunkt som er riktig for sin hest i forhold til å få ut det beste i hesten i hvert sprang. Anridningen til hinderet og landingen etter hinderet er minst like viktig som spranget i seg selv, der rytteren skal la hesten gjøre jobben på en naturlig måte. Rytteren må ha evne til å minske tempoet uten at hesten mister sin aktivitet, energi, aksjon og selvbalanse, samt øke tempoet uten at hesten mister selvbalansen og den naturlige runde kurven. En god rytter tenker før han/hun handler. Her er det en hårfin balansegang mellom reaksjonsevne og å få den beste løsningen ut i praksis. En sprangrytter må være modig, kald og rolig, men ytterst oppmerksom og fokusert. Rytteren spiller på lag med hesten og går på kompromiss med den om nødvendig. Når man kommer opp på et høyt nivå gjelder dog én filosofi med noen få unntak: Sprangrytteren er ikke bedre enn hesten han/hun sitter på.

Egenskaper hos en god spranghest

Foto: Roger Svalsrød

Foto: Roger Svalsrød

En topp spranghest må være modig, ha god psyke, ha stor forsiktighet (ikke rive ut ifra normale omstendigheter), ha stor kapasitet (evne til å hoppe høyt og langt) og en god selvbalanse. Det hjelper ikke om en hest kan hoppe store hindre, hvis hodet ikke er på rett plass, eller at den ikke er interessert i å samarbeide. Hesten må like det den gjør, men den kan også lære seg til å like jobben hvis den blir riktig og rettferdig skolert/behandlet. En avspent men samtidig ”våken” hest som stoler på rytteren sin vil som regel yte sitt beste. Først da kommer alle hestens kvaliteter best frem. For å få dette til må hestene være topp trent og i meget god kondisjon.

Konkurransen

De forskjellige hindertypene:

  • Rekk: Et rettoppstående hinder der bommene er plassert horisontalt over hverandre.
  • Oxer: Et lengdesprang bestående av to elementer, som er rettoppstående i fronten med en bom i bakkant.
  • Trippelbar: Et lengdesprang bestående av tre elementer, lavest i forkant, høyest i bakkant.
  • Mur: Dette hinderet er designet slik at den ser ut som en naturlig mur.
  • To-kombinasjon: (Kalles også forenklet for kombinasjon): To hinder etter hverandre med oppmålt avstand med ett eller to galoppsteg mellom hvert hinder. Stiller store krav til hest og rytter.
  • Tre-kombinasjon: Tre hinder etter hverandre med oppmålt avstand med ett eller to galoppsteg mellom hvert hinder. Stiller enda større krav til hest og rytter.
  • Vanngrav og vannhinder: Åpen vanngrav er et lengdesprang, (4 – 4,5 meter), mens vannhinder er et vanlig hinder med vann under. Disse type hinder er vanlig i mesterskap og store nasjonale og internasjonale konkurranser.

Sprangbanen og banebyggeren
En sprangkonkurranse på Grand Prix/World Cup/Olympisk nivå inneholder som regel 12-14 hinder, (Inklusive kombinasjoner). Hinderhøydene ligger på 1,50 meter -1,60 meter.

Stein Endresen og Le Beau mestrer ”gitaren” 1,60 meter over bakken på en utmerket måte. Arkivfoto: www.em2007.de

Banen inneholder tekniske vanskeligheter som gjør at det alltid er få feilfrie ekvipasjer i forhold til antall startende. Banebyggerens oppgave er å bygge baner som inviterer til en god rytme dersom rytterne rir korrekt. Hinderoppbyggingen skal være innbydende og sikker for hestene, men samtidig estetisk for publikum og tv-seerne. Banebyggeren gir også utfordringer for å skille rytterne ridemessig, og ikke minst skille dem på hvem som har de mest lydige, spenstige og ridbare hestene. Avstandene mellom hindrene er som oftest minst like vanskelig som hinderhøydene og lengdene. En åpen vanngrav er over fire meter lang. Plassering av et hinder rett før og/eller rett etter vanngraven gjør det veldig utfordrende på grunn av at hesten må ha en enorm aksjon for å komme over vanngraven. Da er det fort gjort å få en lang og flat hest, og rivene kommer. Et hinder rett før og/eller rett etter en kombinasjon eller trekombinasjon kan også forårsake problemer, for som oftest lager banebyggeren teknisk vanskelige avstander mellom hindrene. Tiden er også ofte en utfordring for rytteren. Banebyggeren setter maksimaltiden ut ifra banens lengde, og dagens banebyggere er kjent for å være ”gjerrige” på tiden. Dersom rytterne rir en tanke for forsiktig kan det komme tidsfeil, og dersom de øker tempoet litt for å unngå tidsfeilene kommer det lett et riv eller tre. Banebyggeren er en kunstner, for det finnes ingen fasit, men kun regler å forholde seg til.

Spesielle hinder

Hindrenes utforming kan være en vanskelighet i seg selv. Under Europamesterskapet i Mannheim 2007, var det blant annet et ”delfinhinder” som flere av favorittene fikk problemer på, fordi hestene kikket mye og var skeptiske til dette uvanlige hinderet.
Slike hindertyper dukker ofte opp i internasjonale mesterskap, der vertsnasjonen bestiller spesialkonstruert hindermateriell laget/utformet relatert en begivenhet, eller det kan være rent symbolsk.

Tony André Hansen og Camiro hopper over ”delfiner”.
Arkivfoto:www.em2007.de

Hvordan bedømmes feil ?
Ved riv av hinder eller tramp i vanngraven pådrar ekvipasjen seg 4 feilpoeng.
Hvis hesten stopper foran hinderet og ikke vil hoppe, også kalt vegring, pådrar ekvipasjen seg 4 feilpoeng.
Ved to vegringer blir ekvipasjen eliminert. (Bortsett fra enkelte unntak i noen mesterskap der det er helt spesielle regler i den innledende runden)
Det er en makstid på gjennomføringen av banen. Overskridelse av denne i grunnomgangen medfører 1 feilpoeng per påbegynt fjerde sekund. I omhopping får man 1 feilpoeng per påbegynt sekund ved overskridelse av makstiden.
Ved fall/styrt av hest og/eller rytter blir ekvipasjen eliminert.
Rir rytteren feil bane blir ekvipasjen eliminert.

Grener